Av en annen verden

På nyåret 2022 hadde jeg behov for å lese ei bok jeg kanskje kunne bruke til formidling for voksne i jobbsammenheng, og det var nærmest tilfeldig at valget falt på Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano fra 2016. Boka er ei lita flis på bare ca. 111 sider, og er oversatt av Tom Lotherington.

En dag blir eldre forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed som har funnet en adressebok Darange mistet for lenge siden. Den fremmede spør Darange om de kan møtes for å overlevere adresseboka. Til tross for Daranges skepsis til den fremmede, avtaler de å møtes på en kafé. Når de treffes, viser det seg at den fremmede har bladd i adresseboka, og han starter å spørre Darange ut om en Guy Torstel, som i følge den fremmede skal ha tilknytning til en kriminalsak. Dette blir en katalysator hvor Darange kastes tilbake til sin egen noe tåkete fortid. Når Darange leter i minnene av sin egen barndom, dukker navnet Annie Astrand opp. Hvem var denne kvinnen, og hvilken rolle hadde hun i livet hans?

Vi følger Darange mens han forsøker å nøste opp i et mysterium som er hans eget liv. Historien fortelles i tre tidsparalleller: Nåtid, Darange som helt ung mann, og hans barndom. Både tiden som barn og ung mann har han vanskelig for å huske, mye er fortrengt. Underveis dykker vi mer og mer ned i mysteriet, men finner vi noen gang ut hva som egentlig er løsningen?

Boka har et ganske gammeldags og stivt språk, men jeg vet ikke om dette er forfatterens måte å skrive på, eller om det er oversetteren som gjør det slik. Selv om jeg kanskje syntes det var litt uvandt i begynnelsen, tok det ikke lang tid før jeg vennet meg til det. Jeg synes det funker godt fortellingen, som jeg jeg likte veldig godt.

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Utrenskning av Sofi Oksanen, men da jeg Baby Jane av samme forfatter på ei bookcrossing-hylla for noen få år siden, passet jeg på å tok den med meg hjem. Det skulle ta helt til i år før jeg endelig fikk lest boka.

Piki var den kuleste lesba i Helsinki. Hun gikk med militærstøvler, var tøff i replikken, og kjente byens homomiljø ut og inn. Hun kjente alle, og alle kjente henne. Hvordan kunne hun ende opp med å nærmest være fange i sitt eget hjem, og nesten sulte i hjel?

Boka er fortalt i første person entall, og historien er fortalt av en navnløs jeg-person. På overflaten er det to selvstendige og tøffe kvinner vi møter, og de har tilsynelatende full kontroll over livene sine i storbyen Helsinki. Det tar dog ikke lang tid før vi ser at det ligger noe mer under overflaten. Begge har diagnosen depresjon, men det levner liten tvil om at angst er en større utfordring. Snart skal det vise seg at angsten tar over livet til Piki på en måte som kjæresten sliter å hanskes med.

Baby Jane har et tøft og nært språk, noe som er med på å gjøre romanen til føles nær. Selv om vi får beskrevet en tilværelse som på mange måter kan være hard, så rommer også boka humor. Dette er definitivt en godt skrevet samtidsroman som kan anbefales på det varmeste.

Krim er ikke genren jeg leser mest av, men jeg har en ting for Island og islandsk litteratur. Den første boka jeg leste av Arnaldur Indriðason var Myren, som jeg blogget om i 2005. Jeg plukket med meg Glemt ved et biblioteksalg og registrerte den på BookCrossing-sidene i 2018. Nå er boka lest, og egentlig klar til å reise videre.

Året er 1979, Erlendur Sveinsson er fersk politietterforsker og nyskilt. Ei ung kvinne kommer over et lik i et avsidesliggende tjern utenfor Reykjavik, og sammen med makker Marion setter Erlendur på saken. Sammen følger de sporene til den amerikanske marinebasen i Keflavik, men amerikanerne er ikke særlig samarbeidsvillige. I tillegg etterforsker han en 25 år gammel forsvinningssak.

Erlendur har kun jobbet hatt jobben i et par år, etter å ha jobbet i ordenspolitiet, men var lei av å kjøre rundt i byen i en patruljebil. Det var etter vennlig mas fra Marion han hadde søkt seg til en stilling i avdelingen. Marion er også den han har jobbet mest med siden han startet som etterforsker.

I Glemt jobber han altså med to saker: Funnet av et lik i et tjern i «nåtid» og saken hvor ei ung jente forsvant for 25 år siden. Likfunnet fører dem snart til den amerikanske marinebasen som befinner seg i Keflavik. Marion og Erlendur forsøker å få til et samarbeid med amerikanerne, men dette er de lite interessert i. Den forvunnede jenta ble sist sett da hun gikk forbi Kamp Knox, det amerikanske marineområdets brakkeområde.

Dette er den andre boka hvor vi møter Erlendur som ung etterforsker. Her blir vi bedre kjent med den eksentriske mannen, og mer forståelse i hva som driver ham. Selv om boka er en del av en serie, kan den fint leses enkeltstående.

Boka er spennende, og Silje Beite Løken har gjort en flott oversetterjobb. Noe av det jeg kanskje liker best med boka er hvordan forfatteren klarer å fange hvor goldt og karrig det faktisk er på Island. Dessuten var det interessant å lese om hvordan den kalde krigen påvirket landet og samfunnet på sagaøya. Dette gir boka noe utover at den er en krim.

Jeg vil anbefale boka både de som liker å lese krim, men tenker den gjerne kan leses av folk som er interesserte i Island og den kalde krigen også. Den ga i hvert fall meg en god leseopplevelse!