Boklansering av «Eg blir her»

I dag, torsdag 11. august 2022, var jeg invitert til boklansering av Ann Helen KolÄs Ingebrigtsen sin nye bok «Eg blir her». Ann Helen bor til vanlig pÄ Vestlandet, sÄ det var slett ikke selvsagt at lanseringsfesten skulle finne sted pÄ denne kanten av landet. Da jeg fant ut at den ville vÊre i Oslo ble jeg glad, og gledet meg til arrangementet.

I tillegg til bobler i glasset og mingling, ble Ann Helen bokbadet av Merete Pharo, som jobber som salgs- og markedskonsulent for barne- og ungdomsbÞker i Samlaget. Det var gÞy Ä hÞre forfatteren bli intervjuet, og da det var over skulle jeg egentlig Þnske at det hadde vart lenger! Det er alltid interessant Ä hÞre forfatterens tanker om det hen skriver, og Ann Helen hadde morsomme og fine svar pÄ spÞrsmÄlene hun fikk.


Ann Helen KolÄs Ingebrigtsen sitter til venstre og til hÞyre sitter Merete Pharo. Mellom dem er et rundt bord, og pÄ burde stÄr det glass med noe drikke i, og boka "Eg blir her" stÄr oppreist pÄ bordet.

Ann Helen KolÄs Ingebrigtsen ble bokbadet av Merete Pharo.
Foto: Av en annen verden © 2022

I utgangspunktet hadde jeg tenkt Ä bare komme en liten tur, men jeg koste meg sÄ mye at jeg endte opp med Ä sitte til de siste gikk. Det var definitivt et vellykket arrangement, og nÄ gleder jeg meg virkelig mye til Ä lese boka!

SÄ du ikke gÄr deg bort av Patrick Modiano

PÄ nyÄret 2022 hadde jeg behov for Ä lese ei bok jeg kanskje kunne bruke til formidling for voksne i jobbsammenheng, og det var nÊrmest tilfeldig at valget falt pÄ SÄ du ikke gÄr deg bort av Patrick Modiano fra 2016. Boka er ei lita flis pÄ bare ca. 111 sider, og er oversatt av Tom Lotherington.

Ei bok ligger oppÄ grÄ, strikkede plagg. StrÞdd rundt er tÞrkede kronblader fra en gul tulipan.
Foto: Av en annen verden © 2022

En dag blir eldre forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed som har funnet en adressebok Darange mistet for lenge siden. Den fremmede spÞr Darange om de kan mÞtes for Ä overlevere adresseboka. Til tross for Daranges skepsis til den fremmede, avtaler de Ä mÞtes pÄ en kafé. NÄr de treffes, viser det seg at den fremmede har bladd i adresseboka, og han starter Ä spÞrre Darange ut om en Guy Torstel, som i fÞlge den fremmede skal ha tilknytning til en kriminalsak. Dette blir en katalysator hvor Darange kastes tilbake til sin egen noe tÄkete fortid. NÄr Darange leter i minnene av sin egen barndom, dukker navnet Annie Astrand opp. Hvem var denne kvinnen, og hvilken rolle hadde hun i livet hans?

Vi fÞlger Darange mens han forsÞker Ä nÞste opp i et mysterium som er hans eget liv. Historien fortelles i tre tidsparalleller: NÄtid, Darange som helt ung mann, og hans barndom. BÄde tiden som barn og ung mann har han vanskelig for Ä huske, mye er fortrengt. Underveis dykker vi mer og mer ned i mysteriet, men finner vi noen gang ut hva som egentlig er lÞsningen?

Boka har et ganske gammeldags og stivt sprÄk, men jeg vet ikke om dette er forfatterens mÄte Ä skrive pÄ, eller om det er oversetteren som gjÞr det slik. Selv om jeg kanskje syntes det var litt uvandt i begynnelsen, tok det ikke lang tid fÞr jeg vennet meg til det. Jeg synes det funker godt fortellingen, som jeg jeg likte veldig godt.

Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen

Det var i forbindelse med et lesemaraton jeg plukket med meg Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen fra biblioteket. Boka oppfylte noen av lesemaratonets kriterier ved blant annet inneholde en skeiv hovedperson og at forfatteren er skeiv innuit. Forfatteren har skrevet boka bÄde pÄ grÞnlandsk og dansk, og det er Kyrre Andreassen som har stÄtt for oversettelsen fra dansk til norsk.

Bilde av boka liggende delevis pÄ et grÄtt pledd, og delevis pÄ grÞnt gress. Oppe i hÞyre hjÞrne er det en mummikopp i metall med kaffe. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Bokas hovedperson opplever selvmord for fÞrste gang som trettenÄring. Mellom noen fjell pÄ Øst-GrÞnnland ligger kirkegÄrden i Blomsterdalen. En kirkegÄrd hvor selvmordsofre ligger begravet, og hvor gravene er navnlÞse og dekket med blÄ, rÞde og rosa plastblomster. De fargerike blomstene ligger der som en sterk kontrast mot den hvite snÞen og den mÞrke skjebnen til de som ligger begravet der.

Den navnlĂžse jeg-fortelleren i denne romanen er ei ung kvinne som starter pĂ„ universitetet i Århus for Ă„ studere. Hun fĂžler at hun ikke passer inn, verken som grĂžnlender eller lesbisk, og nĂ„r kjĂŠresten Maliinas kusine begĂ„r selvmord, bestemmer hun seg for Ă„ reise hjem til GrĂžnland. Maliina stiller spĂžrsmĂ„l rundt det at den 17 Ă„r gamle kusinen valgte Ă„ ta sitt liv. Hvorfor gjorde hun det? Hvorfor fikk hun ikke hjelp?

Selv om den hÞye selvmordsraten pÄ GrÞnland er et sentralt tema i Korneliussens bok, berÞrer hun ogsÄ andre problemstillinger, som rasisme og fordommer som grÞnlendere kan oppleve. Et eksempel pÄ dette er da hun som ny student er sammen med en gruppe andre nye studenter, og en av de etnisk danske studentene spÞr «Hvordan kan det ha seg at du er sÄ god til Ä snakke dansk?», hvorpÄ jeg-fortelleren svarer med «Hvordan har det seg at du er sÄ god til Ä snakke dansk?» Den etnisk danske studenten virker uvitende om at man pÄ GrÞnland ogsÄ har dansk som offisielt sprÄk, og at dansk er noe alle snakker.

Selv om tema i boka er ganske mÞrkt, skriver forfatteren med en god dose humor og ironi. SprÄket er godt, og Kyrre Andreassen har etter hva jeg kan se gjort en god jobb med Ä oversette boka fra dansk.

Boka ble tildelt Nordisk rÄds litteraturpris i 2021.

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Jeg plukket med meg bookcrossing-boka Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola fra OBCZ-hylla pÄ Oslo Visitor Centre i juli 2017, men det var fÞrst da jeg var pÄ yogaretreat i fjellet hÞsten 2021 jeg fikk lest den. PÄ forhÄnd hadde jeg ingen forventninger, og visste egentlig lite om boka, og stilte derfor med helt blanke ark da jeg skulle lese den.

Jakob Arvola er en norsk journalist og forfatter, og han ble nominert til Havmannprisen for debuten «Det gÄr ikke over» i 2015 for beste nordnorske skjÞnnlitterÊre utgivelse. «Jeg vet hva du driver med» kom ut i 2017, og er forfatterens andre bok.

Rosa bok holdes opp foran ei bokhylle
Foto: Av en annen verden © 2021

«Jeg vet hva du driver med» handler om helt vanlige nordmenn som deg og meg. Nordmenn som skriver i kommentarfeltene, ofte under fullt navn. Folk som er oppvokst i etterkrigstidens Norge, men som har opplevd 22. juli og flyktningekrisa i 2015. Folk med helt vanlige jobber, som lÊrere, bussjÄfÞrer, barnehageansatte, tannleger og sjukepleier.

Selv om novellene kan leses som smÄ, enkeltstÄende historier, henger de pÄ en mÄte sammen. I noen av dem mÞter vi karakterer som vi har mÞtt tidligere. Et eksempel pÄ dette er den unge mannen som besÞker moren som er pÄ sjukehjemmet i ei av novellene. Denne karakteren har vi truffet som bikarakter i ei tidligere novelle, hvor vi mÞtte ham som et barn. Med andre ord spinner Arvola en trÄd gjennom samlingen som gir boka en helhet.

Boka er velskrevet med et ganske rett fram sprÄk. Skildringene er gode, og vi sitter kanskje igjen med en litt uggen fÞlelse nÄr vi slÄr permene sammen. Dette er en novellesamling som bÞr fÄ oss til Ä tenke, og som jeg er ganske sikker pÄ at gir et realistisk bilde av samfunnet vi lever i. I hvert fall en del av det.

Dette er ei bok jeg absolutt likte, og jeg endte opp med Ä anbefale den pÄ jobb hÞsten 2021.

Baby Jane av Sofi Oksanen

Det begynner Ä bli lenge siden jeg leste Utrenskning av Sofi Oksanen, men da jeg Baby Jane av samme forfatter pÄ ei bookcrossing-hylla for noen fÄ Är siden, passet jeg pÄ Ä tok den med meg hjem. Det skulle ta helt til i Är fÞr jeg endelig fikk lest boka.

Bokframsida til boka "Baby Jane" av Sofi Oksanen. Gul bakgrunn, tittel i rosa skrift og forfatternavn i blÄ skrift. Piki var den kuleste lesba i Helsinki. Hun gikk med militÊrstÞvler, var tÞff i replikken, og kjente byens homomiljÞ ut og inn. Hun kjente alle, og alle kjente henne. Hvordan kunne hun ende opp med Ä nÊrmest vÊre fange i sitt eget hjem, og nesten sulte i hjel?

Boka er fortalt i fÞrste person entall, og historien er fortalt av en navnlÞs jeg-person. PÄ overflaten er det to selvstendige og tÞffe kvinner vi mÞter, og de har tilsynelatende full kontroll over livene sine i storbyen Helsinki. Det tar dog ikke lang tid fÞr vi ser at det ligger noe mer under overflaten. Begge har diagnosen depresjon, men det levner liten tvil om at angst er en stÞrre utfordring. Snart skal det vise seg at angsten tar over livet til Piki pÄ en mÄte som kjÊresten sliter Ä hanskes med.

Baby Jane har et tÞft og nÊrt sprÄk, noe som er med pÄ Ä gjÞre romanen til fÞles nÊr. Selv om vi fÄr beskrevet en tilvÊrelse som pÄ mange mÄter kan vÊre hard, sÄ rommer ogsÄ boka humor. Dette er definitivt en godt skrevet samtidsroman som kan anbefales pÄ det varmeste.

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg ble en skikkelig snakkis i fjor hÞst, og da jeg sÄ den pÄ BookCrossing-hylla pÄ Oslo Visitor Centre, tok jeg den med meg. Egentlig trodde jeg ikke at jeg kom til Ä lese den pÄ ei god stund, men siden den havnet pÄ kortlista til Bokbloggerprisen 2020 mÄtte jeg jo lese den. Selve samlesingen rakk jeg ikke, siden den var allerede 22. mars til 11. april.

Boka "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg ligger pÄ en bord med hvit duk. Til venstre for boka stÄr en grÞnn plante. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Tollak er en aldrende mann, og bor i det lille huset sitt oppe ved det gamle sagbruket i dalsiden. Der holder han til med Otto, gutten folket i bygda kalte «tosken», og som han og kona Ingeborg tok til seg da ingen andre ville ha ham. Her oppe suller han med sitt, og omgÄs egentlig ikke folk nede bygda. Men det ingen vet, er at Tollak bÊrer pÄ en mÞrk hemmelighet.

Da jeg startet Ä lese boka, tenkte jeg fÞrst at jeg kanskje ikke kom til Ä like den. Hovedpersonen er en skikkelig ufyselig stabukk, og jeg klarte ikke Ä fÞle det minste snev av sympati med ham. Faktisk fÞlte jeg en viss avsky gjennom hele boka. Dette til tross, Tore Renberg har klart Ä skape en troverdig og pÄ sitt vis en interessant fortelling.

Noe som er med pÄ Ä trekke opp boka, og ikke minst bygge opp under troverdigheten, er sprÄket. Tore Renberg har valgt Ä skrive pÄ nynorsk, og jeg er overbevist om at boka ikke hadde vÊrt i nÊrheten sÄ god, hadde den vÊrt utgitt pÄ bokmÄl.

Som du skjĂžnner, endte jeg ikke opp med Ă„ mislike boka i det hele tatt. Faktisk likte jeg den veldig godt. Dette er definitivt ei bok jeg tror mange kan like, som jeg kan anbefale videre!

Loveless av Alice Oseman

[reklame/annonselenke]

Etter Ä ha lest de fire Heartstopper-bÞkene som har kommet ut sÄ lagt, visste jeg at jeg mÄtte lese flere bÞker av den samme forfatter. Dermed endte jeg opp med Ä lÄne Loveless av Alice Oseman, som kom ut i 2020 og vinner av YA Book Prize 2021.

Boka "Loveless" av Alice Oseman ligger pÄ en liten eng med forglemmegei-blomster. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Georgia er 18 Ă„r og har aldri vĂŠrt forelska, aldri kyssa noen, og aldri vĂŠrt betatt av noen. Hun elsker fanfic, og er en skikkelig romantiker, sĂ„ klart hun en dag kommer til Ă„ treffe den rette! Og nĂ„r hun starter pĂ„ universitetet har hun en plan om Ă„ finne kjĂŠrligheten. I et forsĂžk pĂ„ Ă„ finne ut av alt, roter hun det skikkelig til, og forstĂ„r at hun nok kanskje ikke er helt som de fleste andre…

Dette er en hjertevarm og nydelig historie om Ä finne ut av sin egen identitet som aseksuell og aromantisk (eller ace-aero som man kan forkorte det med), og at det finnes et hav av ulike identiteter. Den traff meg rett i hjertet, og jeg ble skikkelig glad i karakterene. Til tross for at jeg ikke er ungdom selv (langt i fra), sÄ tror jeg mange av dagens unge kan kjenne seg igjen. Forfatteren er selv ace-aero, og dette tror jeg er med pÄ Ä styrke troverdigheten til karakterene. Boka er godt skrevet, og jeg fÞyer meg definitivt inn i gjengen av de som anbefaler den!

Glemt av Arnaldur Indriðason

Krim er ikke genren jeg leser mest av, men jeg har en ting for Island og islandsk litteratur. Den fÞrste boka jeg leste av Arnaldur Indriðason var Myren, som jeg blogget om i 2005. Jeg plukket med meg Glemt ved et biblioteksalg og registrerte den pÄ BookCrossing-sidene i 2018. NÄ er boka lest, og egentlig klar til Ä reise videre.

Bilde av boka "Glemt" ligger pÄ et bord med hvit duk. Til venstre for boka er det en petroleumsblÄ vase med kvister i. Kvistene har tÞrkede blader i brun-/beigetoner. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Året er 1979, Erlendur Sveinsson er fersk politietterforsker og nyskilt. Ei ung kvinne kommer over et lik i et avsidesliggende tjern utenfor Reykjavik, og sammen med makker Marion setter Erlendur pĂ„ saken. Sammen fĂžlger de sporene til den amerikanske marinebasen i Keflavik, men amerikanerne er ikke sĂŠrlig samarbeidsvillige. I tillegg etterforsker han en 25 Ă„r gammel forsvinningssak.

Erlendur har kun jobbet hatt jobben i et par Är, etter Ä ha jobbet i ordenspolitiet, men var lei av Ä kjÞre rundt i byen i en patruljebil. Det var etter vennlig mas fra Marion han hadde sÞkt seg til en stilling i avdelingen. Marion er ogsÄ den han har jobbet mest med siden han startet som etterforsker.

I Glemt jobber han altsÄ med to saker: Funnet av et lik i et tjern i «nÄtid» og saken hvor ei ung jente forsvant for 25 Är siden. Likfunnet fÞrer dem snart til den amerikanske marinebasen som befinner seg i Keflavik. Marion og Erlendur forsÞker Ä fÄ til et samarbeid med amerikanerne, men dette er de lite interessert i. Den forvunnede jenta ble sist sett da hun gikk forbi Kamp Knox, det amerikanske marineomrÄdets brakkeomrÄde.

Dette er den andre boka hvor vi mÞter Erlendur som ung etterforsker. Her blir vi bedre kjent med den eksentriske mannen, og mer forstÄelse i hva som driver ham. Selv om boka er en del av en serie, kan den fint leses enkeltstÄende.

Boka er spennende, og Silje Beite LÞken har gjort en flott oversetterjobb. Noe av det jeg kanskje liker best med boka er hvordan forfatteren klarer Ä fange hvor goldt og karrig det faktisk er pÄ Island. Dessuten var det interessant Ä lese om hvordan den kalde krigen pÄvirket landet og samfunnet pÄ sagaÞya. Dette gir boka noe utover at den er en krim.

Jeg vil anbefale boka bÄde de som liker Ä lese krim, men tenker den gjerne kan leses av folk som er interesserte i Island og den kalde krigen ogsÄ. Den ga i hvert fall meg en god leseopplevelse!

Den mĂžrke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem

I mange Är har jeg vÊrt interessert i det man kaller «True Crime», eller krim fra virkeligheten. I et forsÞk pÄ Ä se litt mer pÄ saker fra Norge, endte jeg opp med Ä lÄne med meg Den mÞrke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem hjem fra biblioteket. Selv om saken har vÊrt omtalt en del i media, tror jeg ikke egentlig jeg helt visste hva som ventet meg.

Boka "Den mÞrke hemmeligheten i Tysfjord" ligger pÄ et bord med hvit duk. Til venstre er det Êverst i hjÞrnet ei grÞnn plante, og under den to kongler. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

I 2016 stod elleve kvinner og menn i Tysfjord fram i media og fortalte om overgrep de hadde opplevd i barndommen. Politietterforskningen avdekket 151 seksuelle overgrepssaker, alle skjedd innen samme miljÞ i Tysfjord. Denne boka er ei fortelling om hvordan samfunnet sviktet en av de aller mest sÄrbare. Dette er historien til ett av barna.

«Liv» var en av de som stod fram i media, og her forteller hun om sin egen barndom. Barndommen hennes er preget av omsorgssvikt og overgrep. Faren er voldelig, og gir bÄde kone og barn juling for den minste ting. Moren forsvinner inn i alkoholen for Ä flykte. «Liv» er bare ni Är gammel nÄr faren begynner Ä forgripe seg pÄ henne seksuelt. Til tross for at det er tegn pÄ at ikke alt er som det skal vÊre hjemme hos familien, skjer ingen ting. «Liv» tÞr ikke fortelle noen om hva som faktisk skjer, fordi faren truer med det «farlige barnevernet».

Da til faren etter hvert settes i fengsel for overgrepene mot «Liv», blir ting verre snarere enn bedre: Plutselig er hun «fritt vilt», og overgrepene tiltar. Overgrep mot barn virker som om det er hverdagskost i den lille bygda.

For oss som er pÄ utsiden kan det vÊre vanskelig Ä forstÄ at noe som virker som et samfunn med systemiske overgrep mot barn finnes. Hvordan er det mulig at noe slikt forties? Hvorfor er det ingen som ser og griper inn? Dette finnes det ikke noe enkelt svar pÄ, og svaret er nok komplekst.

Selv om det lese om livet til «Liv» var vondt, vil jeg anbefale boka. I hvert fall hvis du ikke trigges av de sterke beskrivelsene av overgrep og vold. Den er godt skrevet, og det er tydelig at Anne-Britt Harsem har satt seg godt inn i saken. Dette er uten tvil ei viktig bok i samfunnsdebatten, som jeg hÄper mange vil lese.

Heroin chic av Maria Kjos Fonn

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, sÄ husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par Är siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lÄnte boka pÄ biblioteket, og fikk et spark bak til Ä lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Boka Heroin chic ligger pÄ bord med hvit duk, ovenfor bok ligger en ranke med planten Sebrablad. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god rÄd, hun gjÞr det bra pÄ skolen, og hun har en stemme som sÞlv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er Ä ikke synes.

I det vi mĂžter Elise, er hun 24 Ă„r og rusavhengig. Hun gĂ„r hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gĂ„tt ut over. Vi mĂžter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er Ă„ vĂŠre vektlĂžs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt Ă„ spise. SĂ„ treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lĂŠrer henne hvordan hun skal rĂžyke heroin.

Historien til Elise fortelles bÄde i nÄtid og fortid. Underveis fÄr vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveÄrsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. NÄr hun er 16 fÄr hun piller av dirigenten i koret for Ä slappe av, og han forfÞrer henne. Men om det er disse ytre Ärsakene som gjÞr at hun tar den veien hun tar fÄr vi egentlig ikke helt greie pÄ. Boka setter ikke fokus pÄ hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt Ä lese. MÄten boka er skrevet pÄ gjÞr at den virkelig kryper inn under huden pÄ deg, og du fÞler med Elise. Forfatteren fÄr bÄde karakterer og historien til Ä virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg hÄper forfatteren fortsetter med Ä skrive gode romaner.