Lydskrift

Må ikke forveksles med Norvegia (lydskrift).

Lydskrift (også kjent som fonetisk alfabet) er visuell representasjon av talelyder (eller fonetikk) ved hjelp av symboler. Den mest kjente lydskriften bruker et fonetisk alfabet, slik som det internasjonale fonetiske alfabetet.

Versus ortografi

Uttalen av ord i alle språk endrer seg over tid. De skrevne formene (ortografi) blir ofte ikke endret for å ta hensyn til slike endringer og representerer ikke en nøyaktig uttale. Ord lånt fra andre språk kan beholde stavemåten fra originalspråket, og som kan ha en annet system med forholdet mellom skrevne symboler og talelyder. Uttale kan også variere sterkt mellom dialekter av et språk. Standard ortografi i noen språk, slik som engelsk og tibetansk, er ofte irregulær og gjør det vanskelig å forutsi uttalen fra stavemåten. For eksempel rimer ikke ordene bough, tough, cough, though og through med hverandre på engelsk selv om stavemåten kunne tyde på det. Andre språk, slik som spansk og italiensk har et mer konsekvent (men likevel ikke perfekt) forhold mellom ortografi og uttale. I motsetning til dette kan noen få språk hevde å ha et fullt fonetisk stavesystem (en fonemisk ortografi).

For de fleste språk gjør lydskrift det mulig å vise uttale med et en-til-en-forhold mellom lyd og symbol som er mye nærere enn språkets ortografi. Lydskrift muliggjør å gå utenfor ortografi, undersøke forskjeller i uttale mellom dialekter innen et gitt språk og identifisere endringer i uttale som kan finne sted over tid.

Et grunnleggende prinsipp i lydskrift er at det skal gjelde alle språk, og symbolene i det skal betegne de samme fonetiske egenskapene i et hvilket som helst språk som transkriberes. Det følger at en transkripsjon utviklet for ett enkelt språk eller gruppe av språk ikke er en fonetisk transkripsjon, men en ortografi.