Thomas Becket
| Den hellige Thomas Becket Erkebiskop og martyr | |||
|---|---|---|---|
 Mordet på St. Thomas Becket, avbildning fra det 13. årh. | |||
| Født | 1118 Cheapside, London | ||
| Død | 29. desember 1170 Canterbury 52 år | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, dommer, katolsk prest (1162–), katolsk biskop (1162–), erkebiskop, politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Far | Gilbert Becket[1] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England[2][3][4] | ||
| Gravlagt | Canterburykatedralen[5] | ||
| Helligkåret | 1173 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 29. desember | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Exeter College, Oxford, Portsmouth, Arbroath Abbey, sekulærprester | ||
| I kunsten | Fremstilt med sverd, martyrpalme, kledd i rikskanslerens antrekk og halslenke | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Thomas Becket (1118–1170) var Henrik II av Englands rikskansler, og fra 1162 erkebiskop av Canterbury.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Becket var annengenerasjons fransk innvandrer, sønn av Gilbert og Matilda som hadde valgt å forlate Normandie etter normannernes erobring av England. Beckets far var kjøpmann med gode forbindelser, men familien var ikke spesielt velstående eller innflytelsesrik.[6] Becket var født eller døpt på festdagen for Sankt Thomas og fikk derfor navn etter ham. Ti år gammel ble Becket elev på skolen i augustinerordenens Merton-kloster. Han gikk senere på latinskole i London, kanskje den som tilhørte St. Pauls katedralen.[7]
I pinsen 1133 startet en enorm bybrann i London, ifølge tradisjonen enten på London Bridge eller i hjemmet til Beckets foreldre, som dermed fikk mye dårligere råd. Muligvis var Becket en stund i Paris, der det ennå ikke fantes noe universitet, men diverse skoler. Noen spor har han imidlertid ikke etterlatt seg.[8] Rundt 1140 ble han ansatt hos en av sin fars forbindelser, Osbert Huitdeniers (= Eightpence).[9] Osbert hadde kontakter ved hoffet, og Becket arbeidet for ham i to-tre år som sekretær og regnskapsfører.[10] Siden ble han skriver hos den daværende erkebiskop av Canterbury, Theobald.[6]
Han æres som helgen i den katolske kirke.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Erkebiskop Theobald sendte Becket til Auxerre og universitetet i Bologna[11] for å studere sivilrett og kirkerett, og Becket var flere ganger i Roma som erkebiskopens utsending.[12] I 1154 gjorde erkebiskopen av Canterbury ham til erkediakon.
Kansler
[rediger | rediger kilde]I 1155 foreslo erkebiskop Theobald for kong Henrik II at han utnevnte Becket til Englands kansler. Han og kongen fant raskt hverandre i vennskap. De gikk på jakt sammen og foretok reiser landet rundt. Becket stortrivdes ved hoffet og besøkte jevnlig Frankrike med sine egne skip.[6]
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]
I 1161 døde erkebiskop Theobald. Den 2. juni 1162 mottok Thomas Becket prestevielsens sakrament, og dagen etter bispevielsen. Som ny erkebiskop av Canterbury var Becket nå primas for England. Hans venn kong Henrik II betraktet denne utvikling som et taktisk gunstig trekk. Han hadde lagt et stort arbeid ned i å etablere rettssikkerhet for alle. Her var kirken unntaket, med egne lover og egne domstoler. Prester kunne gjøre seg skyldige i drap og voldtekt, men likevel slippe straff ved å kreve benefit of clergy, dvs. retten til å stille for biskopens domstol. Da ble de ikke dømt til noe verre enn streng refs og, i sjeldne tilfeller, utstøtelse av kirken. Straks Becket overtok som erkebiskop, endret han nærmest personlighet, som etter en religiøs omvendelse. Fra da av gikk han i en tunika av sekkelerret, og spiste og drakk som en fattig landsens prest - asketisk og med vann som eneste drikke. (Dette kan også skyldes hans tilbøyelighet til tykktarmsbetennelse.)[13] Han og kongen forble like fullt venner til de ble uenige om geistlighetens privilegier. Kong Henrik stod på at kirken var underlagt landets lov, mens Becket stod like steilt på at kirken stod over loven.[14]
I Westminster i oktober 1163 forsøkte kong Henrik å sette de andre biskopene opp mot Becket. Kongen forsøkte å sikre regjeringens tradisjonelle rettigheter overfor kirken. Mens han var på Northampton-slottet, innkalte han Becket til et møte utenfor byen. Kong Henrik skal ha sagt til Becket: «Har jeg ikke reist deg fra en fattig og lav stilling til høydepunktet av rang og ære...og du er ikke bare utakknemlig, men trasser meg i alt.» De to samtalte i en times tid, til kongen mistet tålmodigheten og red bort.[7] I 1164 kom Clarendon-lovene, hvor kongen forsøkte å regulere forholdet mellom stat og kirke.[15]
Rettssak og dom
[rediger | rediger kilde]I 1164 var kong Henrik tilbake i Northampton, der han innkalte Becket til et møte på slottet 8. oktober. Becket var beskyldt for å ha unnlatt å stille i en rettssak som adelsmannen John Marshal hadde anlagt mot ham etter at Becket hadde konfiskert et landområde fra ham. Tirsdag 6. oktober ankom Becket Northampton med et stort følge av munker, kapellaner og førti skrivere, så vel som et militært følge. Hans losji var opptatt av kongens følge, og kongen på haukejakt, så Becket fant i mellomtiden husly i et kloster. Onsdag 7. oktober red Becket til slottet tidlig om morgenen for å møte kongen. Han gikk opp trappen til kongens gemakk og ville kysse ham til hilsen som vanlig, men ble avvist. Han ba om å få tildelt losjiet sitt, og Henrik sa ja til det, men da det kom til stykket, lot han ikke det kongelige følget flytte ut. Becket ble derfor boende i klosteret så lenge oppholdet i Northampton varte. Han ba deretter om tillatelse til å reise til Sens for å rådføre seg med paven. Det sa kongen nei til: «Du skal først svare meg.» De følgende dagene ble Becket hardt presset av kongen med anklager og krav om tilbakebetaling av store beløp han hadde disponert som kansler. Tirsdag 13. oktober var retten dypt splittet. Kongen ønsket å få Becket dømt for underslag og falsk regnskapsførsel, anklage for forræderi ved å hindre biskopene i å felle dom, samt for å appellere til paven uten kongelig tillatelse. Resten av tiden nektet kongen å møte Becket ansikt til ansikt, kanskje av frykt for ekskommunikasjon. Becket ventet på utfallet i en lite forværelse. Henrik sendte ned en delegasjon av baroner og biskoper for å høre om Becket kunne fremlegge et regnskap, og om han var ansvarlig for appellen til paven. Becket ble sittende, men sa han gjorde alt han kunne. Han understreket at som erkebiskop var han fritatt for verdslige forpliktelser. Baronene var i ferd med å miste tålmodigheten og ba biskopene adlyde sin konge, mens andre foreslo at Becket burde kastreres eller kastes i et hull. Noen av biskopene tok til tårene, mens Roger av Pont l’Eveque og Becket på et tidspunkt hevet sine kors mot hverandre som i en turnering. Til slutt ble biskopene fritatt for å felle dom, mens kongen innkalte lensmenn og riddere til å støtte baronene. Becket ble kjent skyldig, men det er ukjent hvilken dom man kom frem til. Trolig ble han dømt til livsvarig fengselsstraff. Han ble sittende under domsavsigelsen, og da Robert de Beaumont begynte å lese den opp, forbød Becket noen å si noe. Da Beaumont tok ordet igjen, sprang Becket opp og ropte: «Du har ingen rett til å dømme din erkebiskop for en forbrytelse!» [7]
Seks år i landflyktighet
[rediger | rediger kilde]Samme natt flyktet Becket til hest i strømmende høstregn. 2. november 1164 tok han et skip til Frankrike og slo seg ned ved Sens, der begge parter fremla saken sin for Pave Alexander 3. Våren 1166 kom Beckets første trusler mot kong Henrik om ekskommunikasjon hvis det ikke kom til et forlik. Til pinse 1166 ekskommuniserte han en rekke av Henriks rådgivere, deriblant biskop Gilbert av London[16] og biskop Josceline de Bohon av Salisbury. Becket og kongen inngikk forlik 22. juli 1170, men Becket vendte først tilbake til England i desember samme år.[7]
Drapet
[rediger | rediger kilde]