Ebeltofthamna er en bukt på Mitrahalvøya på vestsiden av Krossfjorden på Spitsbergen, Svalbard. Den er oppkalt etter Adolph Ferdinand Ebeltoft (1820–1881) som var sakfører i Tromsø.
Navnet Crosse-road ble gitt av den engelske oppdagelsesreisende og selfanger Jonas Poole (1566–1612). Han navnsatte mange steder på Svalbard på seilaser til øygruppen i 1610 til 1612. Imidlertid ble Ebeltofts Hamn brukt på et svensk kart i 1865 og dette navnet ble stående.
Ebeltofthamna ligger i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark som ble opprettet i 1973. Området har vært mye besøkt gjennom årene, og historie og kulturminner er mange og varierte. Rundt Ebeltofthamna finnes det et mangfoldig kulturmiljø med kulturminner etter de fleste av de historiske periodene på Svalbard: hvalfangst, russisk og norsk fangst, og forskning. Havnen er god og skal ha vært den første havn på Svalbard som ble benyttet av engelskmenn og den eldste engelske hvalfangststasjonen skal ha blitt etablert her. Terrenget er flat grusslette og kulturminnene er relativt lette å få øye på, særlig der de organiske restene har gitt næring til frodig vegetasjon. De er også utsatt for erosjon fra strandkantene og er veldig sårbare for tråkk.
Kulturmiljøet er høyt prioritert av vernemyndighetene. Det inkluderer en dobbel spekkovn for utkoking av olje fra hvalspekk og en hustuft (fundamenter) fra hvalfangsttiden, en gravplass med 21 graver fra hvalfangsttiden som er utsatt for erosjon, et annet gravfelt med 11–12 graver og fundamenter etter to av de høye russisk-ortodokse trekorsene som det var mange av på Svalbard tidligere, og tre store tufter etter russisk fangstvirksomhet antagelig fra 1700-tallet. Dette er ett av de større anleggene etter russisk fangst på Svalbard. Ebeltofthamna var muligens det første stedet på Svalbard hvor norsk fangstvirksomhet fant sted på 1800-tallet.
Ellers er norsk overvintringsfangst representert med tuften etter en fangsthytte som ble benyttet på 1920- og 1930-tallet og overalt ligger det løse gjenstander som tre- og plankebiter, rustne hermetikkbokser, spiker, jernfragmenter, patronhylser, flasker og en ubegrenset mengde med glasskår som viser kontinuiteten i aktiviteten i området.
Én eller kanskje to tufter som kan ses i dag er etter bygninger knyttet til en tysk vitenskapelig stasjon som ble oppført i 1912 for geofysiske observasjoner og målinger. Meteorolog Kurt Wegener (1878−1964) var stasjonsleder. Kapteinen på dampskipet Poseidon som transporterte de prefabrikerte norske husene til Ebeltofthamna hadde ordre om å annektere et passende område til stasjonen på vegne av grev Ferdinand von Zeppelin (1838−1917) og meteorologiprofessor Hugo Hergesell (1859−1938).
Området i Ebeltofthamna kunne også tenkes brukt i forbindelse med en luftskipekspedisjon som grev Zeppelin planla og den geofysiske stasjonen ville nok i tillegg generere turisttrafikk med tyske cruiseskip. Det siste viste seg å stemme og skipene brakte samtidig med seg utstyr og proviant til stasjonen. Stasjonen var i bruk fra 1912 til 1914, like etter starten på første verdenskrig, da tyskerne reiste hjem. Stasjonen ble senere ødelagt stort sett gjennom hærverk.
Både fordi Ebeltofthamna er relativt lett tilgjengelig for båttrafikk og på grunn av det spennende kulturmiljøet, har det blitt godt besøkt gjennom årene. Denne nyeste aktiviteten i den lange rekken av menneskelig aktivitet har ført til en del slitasjeskader både på terrenget og kulturminnene. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området på sørsiden av bukta der de eldste kulturminnene ligger.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.