Marianne Gullestad

Gullestad vokste opp i Bergen og tok magistergrad i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 1975, og i 1984 ble hun dr.philos. Fra 1976 var hun i mange år forskningsstipendiat med tilknytning til ulike prosjekter finansiert av blant annet NAVF, LOS-senteret i Bergen og Norges Forskningsråd.

Hun var gjesteforsker ved University of Chicago i tre omganger på til sammen drøyt tre år i perioden 1983–1994, og 1989–1992 og 1996–1997 var hun forskningsleder ved Norsk senter for barneforskning i Trondheim. Fra 1998 var hun ansatt i forskerstilling ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo og Norges Forskningsråds program for internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER), samtidig som hun fra samme år var professor II ved Universitetet i Tromsø.

Gullestads viktigste arbeider tar opp forskjellige sider ved samtidig norsk dagligliv. I magisteravhandlingen Livet i en gammel bydel skildret hun, etter klassiske forbilder, den «innfødte» befolkningens strev med å holde sitt lokalsamfunn ved like under press fra den moderne urbanismen. I doktoravhandlingen Kitchen table society gikk hun nye veier og ga et levende, nært og friskt bilde av unge drabantbyhusmødres arbeid med å få familieliv, deltidsjobber og øvrige sosiale relasjoner til å henge sammen. I Trondheim arbeidet hun særlig med livshistorier og ledet sammen med Reidar Almås en landsomfattende selvbiografikonkurranse. Ut av den kom samlingene Livshistorier og Hverdagsfilosofer, som gir interessante eksempler på folks forsøk på å finne og skape sammenheng i livet. Senere tok hun opp norsk innvandringsforskning til nærmere undersøkelse, og kanskje særlig det bildet norske forskere gjennom slik forskning skaper av sitt eget samfunn.

Som kulturforsker hadde Gullestad sin styrke i troverdige og interessante beskrivelser av hverdagslivet, mer enn i ambisiøse forklaringsmodeller. Hennes viktigste bidrag til forståelsen av moderne norsk kultur tar opp de verdiendringene som foregår i vårt samfunn: Mens den generasjonen som ble voksen under og like etter andre verdenskrig hadde som ideal «å være til nytte», var de som ble voksne mot slutten av 1900-tallet mest opptatt av «å finne seg selv». Men Gullestad fremstiller ikke dette som «forvitring», men heller som en søken etter nye former for sosial forankring. Her spiller hjemmelivet en sentral rolle, som den arenaen hvor det moderne mennesket – fragmentert gjennom sine offentlige roller – kan skape sammenheng. Selv om hun fikk kollegial kritikk for slike fortolkninger, kanskje særlig for mulighetene for empirisk prøving, har hun utvilsomt stimulert debatten om hva «modernitet» kan innebære.

Mer enn mange av sine kolleger tok Marianne Gullestad formidlingsoppgaven alvorlig. Hun skrev hundrevis av artikler i dagspressen og allmenne tidsskrifter, og hun var en hyppig gjest i radio og på TV. Som debattant bidro hun til å rette søkelyset mot helt sentrale samfunnsspørsmål. Hun mottok Eilert Sundts forskningspris i 1989 og ALLFORSKs pris for forskning og formidling i 1993.

Noen av bøkene har kommet i flere utgaver, og mange finnes både på norsk og engelsk.

• Livet i en gammel bydel. Livsmiljø og bykultur på Verftet og en del av Nøstet (1979)
• Kitchen-Table Society: A Case Study of the Family Life and Friendships of Young Working-Class Mothers in Urban Norway (1984)
• Kultur og hverdagsliv. På sporet av det moderne Norge (1989)
• The Art of Social Relations. Essays on Culture, Social Action and Everyday Life in Modern Norway (1992)
• Hverdagsfilosofer. Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge (1996)
• Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt (2002)
• Plausible Prejudice: Everyday Experiences and Social Images of Nation, Culture and Race (2006)
• Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse. Bruk av foto og film i tverrkulturell kommunikasjon (2007)

• sosialantropologi

• Brox, Ottar: Marianne Gullestad i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.