Julian Barnes - Fornemmelsen for slutten

De av dere som har lest Barnes blir ikke overrasket over at dette er et begeistret blogginnlegg. Noen forfattere er jeg litt treg med å lese, og Barnes er en av disse. Det betyr at du som lurer på om du skal lese Barnes vil finne mange og gode blogginnlegg av norske bokbloggere om denne forfatteren. Han vant Man Booker Prize for denne boken i 2011, og er i disse dager aktuell med boken "Livets nivåer".

Fornemmelsen for slutten er en fortelling om Tony Websters og avgjørende hendelser i hans liv. Det er en retrospektiv historie, Tony er over 60 år gammel når han ser tilbake på det som har vært, vennene han hadde og den han selv var for mer enn 40 år siden.

Tony går på kostskole og er nært knyttet til Colin og Alex. Når Adrian begynner i klassen blir han den fjerde. Han skiller seg fra de andre på flere måter; de kjenner ikke historien hans, vet kun at moren har flyttet fra han, faren og broren. Han er intelligent, alvorlig og mystisk - og han ble på flere måter midtpunktet i gruppen.

På skolen er det kun gutter og for Tony handler mye om å fantasere om sex og jenter. Han treffer Veronica og forelsker seg. Når hun velger Adrian fremfor Tony avvikles det gode vennskapsforholdet mellom Adrian og Tony.

Tony gifter seg, får barn, skiller seg og lever et gjennomsnittlig, men godt liv. Historien om Adrian og Veronica slipper aldri taket, og han lever med det han selv husker av det som skjedde, og sin forståelse for hva som det skjedde. Så får han et brev fra Veronika og alt endres.

Det er en nydelig historie som fortelles i boken. Den handler om livet, minner som forsvinner og kommer tilbake, situasjoner som ses i nytt lys etter et langt liv og erkjennelsen av at ting aldri var helt sånn som man trodde.

Det er ikke en lang bok, men det er en vakker og klok bok. Anbefales!
God bok!

Akhil Sharma

Jeg kjøpte en signert utgave av denne på London Review of Book Bookstore i London for to uker siden. De som arbeidet i butikken mente den var strålende, jeg vet ikke om det er helt det ordet jeg vil bruke. Deprimerende og rystende, fortvilende og mørk er kanskje bedre.

Boken handler om en indisk, fattig famile som kommer seg til USA. Her skal det gode livet starte for mor, far og to sønner. Vi er på slutten av 70-tallet og fortellerstemen er 8 år gamle Ajay. Familien setter all sin lit til storebroren Birju, en situasjon som også i dagens USA er vanlig for fattige innvandrere fra hele verden. Det er viktig å få barna inn i det amerikanske systemet, de skal lære språket flytende, få gode karakterer etterfulgt av stipender og utdanning på de gode amerikanske universitetene.

En stund ser det ut til at drømmen skal gå i oppfyllelse, og det er stor optimisme i familien. Så skjer ulykken og de fatale tre minuttene som endrer alt for alltid.

Historien gir et innblikk i hvordan det er for barn å komme til et fremmed land som er så ulikt det de er vokst opp i. Sharma klarer å formidle utfordringene disse møter på en troverdig og god måte. På den måten har boken en funksjon utover det reent litterære, dette er en bok som studenter og andre som jobber eller skal jobbe i det flerkulturelle feltet kan ha stort utbytte av å lese.

Det går greit med Ajay, han blir velutdannet og rik og oppfyller den amerikanske drømmen. Men veien frem har kostet mye og det er en hjerteskjærende fortelling som hverken penger, kjærlighet eller suksess kan gjøre opp for.

Anbefales! God bok!

Meg Wolitzer - The Wife

Herlig og morsom historie, full av oppdemmet raseri, svik, suksess og nederlag. Joe og Joan Castleman er på vei til Helsinki. Han: den berømte forfatteren som skal ta i mot den store litteraturprisen (ikke helt, men dog nesten like stor som den som blir utdelt i Stockholm), hun: den lojale og alltid tilstedeværende konen.

Joe og Joan møter hverandre på universitetet, hun som student, han som den unge (gifte) læreren. De innleder et forhold, blir tatt og "flykter" til New York. Der bor de dårlig og sliter seg frem til gjennombruddet for Joes første roman. Joan arbeider i et forlag, men vier nå all sin tid til å tilrettelegge for den grandiose og notorisk utro forfattermannen. De får tre barn, men tilbringer mesteparten av tiden sin med litterære prosjekter. De blir rike, får et nydelig hjem, har et godt venneskap og et felles prosjekt. Alt går på skinner for ekteparet Castleman. Eller gjør det det?

Boken innledes med følgende setning:

The moment I decided to leave him, the moment I thought, enough, we were thirty-five thousand feet above the ocean, hurtelig forward but giving the illusion of stillness and tranquality. Just like our marriage (...)

Resten av boken er Joans tilbakeblikk på de siste 40 årene med forfattermannen Joe. Hun forteller med ironi, total mangel på selvhøytidlighet og skarpe kommentarer. Det er ubetalelig, og når vi kommer til bokens siste del tar det fullstendig av. Helt strålende!

Wolitzer er på bestselgerlistene i England og USA med boken The interesting. Det er (selvsagt) umulig å få tak i boken her i Norge, men den kan i verste fall bestilles på amazon, i beste fall finner jeg den på en eller annen flyplass. Når det gjelder The wife kan dere merke dere mine ord: et oppegående norsk forlag finner frem til denne damen (eller kanskje allerede har funnet frem til henne) - enten like før eller etter Maryl Streep eller Glen Close blir hyret inn som Joan i filmatiseringen av boken. Vi får se om jeg har rett, men dette er et "stalltips" som jeg er sikker på går inn. I mellom tiden kan du kose deg med boken, du får den som sagt på internet.

God bok og god fornøyelse!

Nickolas Butler - Shotgun Love Songs

Denne boken har fått en del omtale i USA, blant annet for sin orginalitet. Historien foregår langt ute på det amerikanske bondelandet, i en liten by med et par tusen innbyggere. Vi møter en vennegjeng som har holdt sammen siden barndommen, kjenner hverandres familier, er faddere for hverandres barn og forlovere for hverandre i bryllup. Og, kan vi legge til, der nesten "alle har lagt med alle". Vennegjengen dekker hele det stereotype persongalleriet: den stødige gutten som blir bonde, han som reiser til storbyen og tjener seg rik, han som alle vil ligge med, han som blir skadet og må ivaretas, og sist men ikke minst, han som reiser ut med gitaren under armen og kommer tilbake som superstjerne. Bak enhver mann står en kvinne, mer eller mindre lojal og med store og små hemmeligheter.

Det er en artig historie, og personene er lett å like. Det som gir en liten bismak er forherligelsen av de små stedene, identitet utviklet i tette samfunn. og romantiseringen av bygda. Det blir litt i overkant, dette her - særlig i bokens siste del. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved om dette er en troverdig historie, særlig fordi de som ikke er med i gjengen - altså de som lider av å bo i så små samfunn ikke er tilstede i fortellingen. Her finnes ingen svarte, ingen homofile, ingen muslimer, - ingen som kan utfordre vedtatte sannheter. Men, det er ikke en forfatters plikt å være politisk korrekt, noe Butler heller ikke er. Sett i lys av utviklingen i USA, med økende konservatisme og tea-parties, konflikter mellom etniske grupper og klasser blir hele lesningen litt rar. Det er kanskje en god grunn til ikke å lese boken inn i dagens amerikanske virkelighet og heller lese den som en fin og sjarmerende historie om en liten vennegjeng, ett eller annet sted i en liten by utenfor Chicago, som - på samme måte som folk rundt i hele verden - strever med smått og stort.

Anbefales, tross innvendinger.
God bok!

Monika Peetz - Tirsdagsdamene. Mellom ugress og roser.

Tirsdagsdamene er tilbake. Jeg har blogget om de to andre bøkene tidligere. Hverdagen for de fem damene er endret, særlig fordi Kiki har fått barn og flyttet på landet. Eva sliter fremdeles med å balansere ekteskap, barn og karriere, Caroline blir stalket pga en rettssak, Judith svirre med krystaller og annet åndelig, og Estelle har fått en bestemt og rigid svigerdatter.

Turen de tar denne gangen går ut på landet, til den falleferdige gården Kiki og Alex har kjøpt. I tråd med tidens hype skal de ble sjølberga og økologiske, og fantastien går langt over forstanden. Damene må hjelpe til og som vanlig ender det med tårer, klemming og begeistring.

De to første bøkene har kommet i paperback, og hvis du ønsker deg lettlest feel-good, en dæsj romantikk og rosa skyer, da er dette bøkene for deg. Deilig å lese "mellom slagene"; hele spektere fra de man har på hjemmebane og jobb, og ikke minst for deg som har en hang til litt mer seriøs og tung litteratur. Jeg tviler litt på om dette er boken du bør gi mannen din til bursdag eller i morgengave, men det er definitivt en vinner som venninnegave eller til å ha i sommerbagen.

God bok!

Donna Tartt - Stillitsen

Endelig kom den, boken veldig mange har ventet på veldig lenge. Donna Tartt tok en hel generasjon med storm da vi leste Den hemmelige historien på begynnelsen av 1990 tallet. Tartt er en god venn av en annen sentral forfatter fra samme periode, Bret Easton Ellis (American Psycho). Begge ble litterære stjerner nærmest over natten, og bøkene ble diskutert på lesesaler, i avisene, på cafeer og nach spiel.

Stillitsen handler om Theo, en tenåring som bor alene med moren. Den alkoholiserte faren har forsvunnet for ikke å komme tilbake, og mor og sønn har et nært og godt forhold. De bor i New York da moren blir drept i et brutalt terrorangrep på et kunstmuseum. Theo overlever mirakuløst, og i all tummulten som oppstår blir han bedt av en gammel mann om å ta vare på et bilde. Bildet heter Stillitsen (en liten fink som er vanlig i store deler av Norge, Gold Finch på engelsk).  Bildet er malt av Carel Fabritius (1622 - 1654), og eksisterer i virkeligheten. Stillitsen er morens yndlingsbilde, og blir en form for bindeledd mellom Theo og moren, som nå er død. Av mange årsaker klarer han ikke å fortelle noen om bildet, og hele livet hans blir preget av angsten for at han skal bli tatt for kunst-tyveri.

Det er mange historier i denne fortellingen og en av dem som fasinerte meg er hvordan hele systemet ikke klarer å fange opp Theo etter ulykken. Alle instanser som skal ta seg av barn i krise feiler: barnevernet, helsevesenet og skolen. Han vet ikke hva som skal skje med ham, ingen forklarer hva de tenker om situasjonen hans og det virker som om alle voksenpersoner opplever at han tar "det bra" og at ting går av seg selv. Sånn er det selvsagt ikke, og Theo var en ungdom med mye uro i kroppen allerede før moren døde. Men han møter noen personer som blir avgjørende for ham, og han klarer seg rimelig bra.

Det er en lang bok på mer enn 800 sider, og jeg har sett at enkelte litteraturkritikere mener at den burde vært kortere. Jeg er ikke enig i det. Tartt's fortelling er fasinerende og kreativ, persongalleriet er farverikt og plottene spennende. Dette er en av de bøkene som man ønsker skal vare og vare, og etter 840 sider er leseren mett, fornøyd og lykkelig.

Dette må være den ideelle sommerlektyre for de aller fleste leseglade, og det er ingen grunn til å vente på at den skal komme i pocketutgave - dette er en av disse bøkene som blir slitt i kantene fordi både voksne og unge leser og lar seg begeistre!

God bok!

LP/Cappelen Damm - Opplevelsesreiser

Coffee table books fra Lonely Planet er i en klasse for seg, og nå har Cappelen Damm publisert flere av disse på norsk. Undertittelen på denne er "Vår spektakulære verden" - og det er de virkelig fine turene og stedene som presenteres i boken. Boken er inndelt i ni tematikker; Til fots, Dykking, På to hjul, Høyt og lavt, Klatring, På is og snø, I dyrenes verden, Til vanns og På fire hjul. Under hver og en av disse presenteres et utvalg av de fineste og mest spektakulære turene du kan ta.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå den lykiske ruten i Tyrkia, og i boken er den en av mange turer du kan lese om. Eller hva med stryksurfing på New Zealand, Jeep langs Pamir Highway eller pandaer i Kina? Felles for alle stedene og turene som er omtalt er kart over turen, høydepunktene. en faktaboks med distanse, reisens varighet, når det er best  å reise og lenke til nettsteder som gir gode tips. I tillegg er det god informasjon om litteratur om stedet, under overskriften Fra lenestolen.

Boken har nydelige bilder, god papirkvalitet og er en skattekiste av forslag til opplevelsesreiser over hele verden. Jeg har tidligere blogget om boken Verdens viktigste av Riisnæs og Hatlem - den er så dårlig at jeg ble fornærmet da jeg leste den. Opplevelsesreiser er helt i andre enden av skalaen: den er helt ypperlig. 26 profesjonelle vaganbonder har bidratt, og det er lagt mye arbeid i boken. Den har et godt register, dekker mange av de mest spennende destinasjonen i verden og en egen innholdsliste over kontaktadresser for de uliek tematikkene (alt fra new Zealand Alpine Club til British Hang-gliding and Paraglading Association).

Anbefales på det varmeste til alle drømmere, og et må-ha for deg med reisefot.

God bok!

Ut på tur - Hua Hin

Vi tilbragte påsken i Hua Hin, Thailand. Det er Thailands svar på Alcudia Beach, men fordi vi var sent ute med å bestille landet vi altså der.
 
Ettersom Alcudia ikke er en destinasjon jeg vil retunere til bestemte vi oss for å ta en lazytrip, i betydningen at vi ville bo på et bra hotel, ved en ok beach og med sikte på gode restauranter for middager. Ingen utflukter, no monkey mountain eller make food for the munks, kun avslapning. Til det fungerte det meget bra.

Vi valgte Hyatt Regency Hua Hin, etter sigende kjent for å ha et av de beste bassenganleggene i byen. I tillegg tok vi et Regency room hvilket betyr at du har et "eget" basseng for Regency gjester, et separat område med strandstoler og andre goder på kjøpet. Et av de beste godene er at du har inkludert frokost, tilgang til drikke (ikke alkohol) hele dagen, og happy hour med mat og drikke, inkludert alkohol, fra 5 til 7. Dette er inkludert i hotelprisen.

Klargjøring for åpning av "butikken"

Vi klarte i aller høyeste grad å slappe av. Litt uvant å være stasjonær på et sted hele tiden, men temperaturen tatt i betraktning var det like greit ikke å hoppe inn på lokale busser, med nesen mot steder off the beaten track.

Fra Lets Sea - kjempebra restaurant - anbefales!

Hotel området var nydelig og i akkurat passe avstand til sentrum. De hadde et fantastisk spa anlegg med gunstige priser, så avkoblingen fra sol og boklesing ble diverse massasjer og annet digg. Etter turen var vi enige om at det hadde vært deilig, men at en sånn tur ideelt sett må kombineres med litt mer aktiv ferie. Formelen er kanskje en uke aktiv, en uke "passiv" og en uke til aktiv før retur til Norge. Nå hadde vi kun 8 dager, var slitne etter jobb og masse skolearbeid for ungene, så vi fikk i hvertfall slappet skikkelig av, om ikke annet. Et annet tips: Thailand er fantastisk. Det er min fjerde reise til landet og neste gang tar jeg meg bryet med å reise lenger enn Hua Hin, og setter nesen mot Phuket eller en av øyene.

Til praktisk informasjon: vi reiste med KLM via Amsterdam. På forhånd hadde vi bestilt transport til og fra Hua Hin, det tar ca 3 timer hver vei (med livet som innsats..)

Beach-life

Thailand anbefales - selvfølgelig! Hvis du ikke bryr deg om at det er masse nordmenn på hotellet og overalt er Hua Hin et greit valg, nær Bangkok, enkelt og greit. Hvis du vil ha mer eksotiske omgivelser (uten så mange nordmenn) bør du komme lenger unna Bangkok. God tur!

Michel Laub - Fallet. Dagboknotater

Michel Laub har skrevet en nydelig liten bok som problematiserer de store og mest eksistensielle spørsmålene. Hvem er vi, og i hvor stor grad er vi våre forfedres historie og hukommelse, i hvor stor grad er vi i stand til å ta inn over oss andres lidelse og er lidelsen større fordi den omfatter mange mennesker og defineres som grufull, enn hvis det kun gjelder en persons erfaringer?

Fortelleren i historien, som vi ikke får vite navnet på, er 40 år, jødisk og på grensen til alkoholisert. Han forteller retrospektivt om oppveksten sin og fallet som blir et vannskille mellom det som var og det som er. Forholdet til faren preges av farens forhold til sin egen far - eller manglende forhold - bestefaren brukte livet på å takle tilværelsen som overlevende etter Auschwitz. Bestefarens ned tegnede notater beskriver verden slik den burde være uten noen gang å nevne det livet hans dreier rundt; minnene, de som døde og det som hendte.

Det er en sterk historie som fortelles, og spørsmålene som løftes frem er modige og uventet. I fortellingen viser forfatteren hvordan felles minner og lidelser kan lede til at gruppen tillater seg overgrep mot andre - han spør seg om det er en konsekvens av historien om krigen og den uretten som ble begått der. Hvis det er slik blir konsekvensen at den menneskelige erfaring er ugyldig - over alt og til alle tider. Han problematiserer dette ved å si:

Er det mulig å hate en overlevende fra Auschwitz, slik faren min gjorde? Er det tillatt å føle dette hatet i ren form, uten at man på noe tidspunkt faller for fristelsen til å slipe av det kantene på grunn av Auschwitz, uten at man føle skyld for å heve sine egne følelser over en annens minner fra Auschwitz? (side 157)

Han spør med andre ord om hva som er gyldig; den felles hukommelsen eller konsekvensen av det denne påfører enkeltindividet, i dette tilfellet sønnen til han som var i Auschwitz. Og videre, er det tilgivelig at hukommelsens smerte får forrang foran barnets, sønnens, den som ikke var til stede, men allikevel lever med det, så lenge etterpå. I forlengelsen av det blir spørsmålet om hva som skjer den dagen de som opprettholder minnene forsvinner.

Det er en usedvanlig bok, og en bok som oppfordrer til å tenke over mer enn det som hendte eller det som burde være og heller betrakte det som skjer - også som en konsekvens av andres opplevelser. Håpet og gyldigheten ligger i det ufødte barnet og den voksnes ansvar  for dette - uavhengig av historien. Tilgivelse og forsoning både med seg selv, hverandre og de historiske rammene blir gyldig, avhengig av ansvarstagen og forståelse. Vakkert og sårt - provoserende og til ettertanke. Meget bra, med andre ord.

God bok. Anbefales!

Naomi Wood - Mrs. Hemingway

Naomi Wood tar utgangspunkt i Hemingways historie og bygger en fortelling på en til dels krydret og utvidet virkelighetsbeskrivelse. Hun starter i historien om trekantdramaet mellom Hadley, Fifi (Pauline Pfeiffer) og Ernest, følger Mrs Hemingway nummer 2 til Florida, introduserer Martha Gellhorn (kone 3) for å avslutte med Mrs hemingway 4, Mary Welsh.

Det kan sies mye om denne boken, først og fremst at det er lite trolig at lesere som ikke kjenner historien om Hemingways kvinner klarer å få en helhetlig forståelse av hva som skjer og hvorfor. En annen ting er at Martha Gellhorn på sedvanlig vis ikke får en rettferdig fremstilling i boken. Når hun forteller om møtet mellom Martha og Mary i Paris er det en ganske provoserende skrøne hun serverer.

For spesielt interesserte er det en ok bok, men for dem som ikke vet så mye om Hemingways kvinner anbefales en av hovedbøkene hun bygger historien på, The Hemingway Women av Bernice Kert.

Boken er ikke et bidrag til Hemingway-interesserte, til det er den for lettbent og den tenderer mot å være på kanten av det spekulative.

Anbefales ikke.

Linda Boström Knausgård - Helioskatastrofen

Linda Boström Knausgård har skrevet en rar og fin historie om Anna som, 12 år gammel, fødes ved at hun kløyver sin fars hode og springer ut av det. Faren blir innlagt på psykiatrisk institusjon, jenten blir satt i forsterhjem og får navnet Anna.

Premissene i boken - fødselen og det (unaturlig) velartikulerte barnet - må tas for det de er; premisser. Det er historien i seg selv som er interessant og vakker. På omslaget kalles det for Athene myten: en klagesang om savnet av en far og om ikke å kunne bære sin fulle kraft, og en følelse av å komme fra et sted altfor nær solen. Anna lever uten forklaringer, hun trekkes inn i religiøst menighetsarbeid som tungetaler i pinsemenigheten og hun blir plassert i en familie som lever sammen, men hver for seg med de savnene dette medfører.

Anna får et sammenbrudd etter en seanse med tungetale, og Boström Knausgårds historie om sammenbruddet er en sterk historie. Dypest sett handler det om savn og å kunne gi egen historie mening og forståelse. Det er sterk lesing, og jeg kan tenke meg at dette er en bok som treffer et segment av "spesielt interesserte".

God bok. Anbefales!

Lena Andersson - Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Ester Nilsson arbeider som freelance skribent og blir forespurt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun skriver forelsker hun seg i(tanken på henne og) Hugo Rask. Hun er samboer på syvende året, men avslutter forholdet for å fokusere helt og fullt på Rask. I løpet av måneder utvikler de et forhold - som stort sett er enveis, hun som beundrer, han som beundret. Han lar seg smigre til grensen til det skamløse, og gjør seg mer eller mindre avhengig av Esters grenseløse vilje til å se hans storhet. Det hele kulimenerer i tre samleier, før Rask trekker seg unna, blir unnvikende og åpenbart ikke ønsker å gå videre på det som er startet.

Dette er en situasjon som ofte oppstår, men det er sjeldent at den forsmådde opptrer så innbitt og indignert som Ester. Hun sender Rask lange tekstmeldinger og brev, oppsøker ham og situasjoner hvor han kan være. Det er på grensen til stalking og selvutslettelse, men Esters rettferdiggjørelse gjør at vi som lesere får respekt for denne æreløse kvinnen. Som hun selv mener: han har - med viten og vilje - trengt inn i hennes liv, og det medfører forpliktelser.

Lena Andersson har skrevet en fornøyelig historie, fylt av enkeltindividets utilstrekkelighet og feilbarighet. Både Rask og Ester får gitt en oppvisning som både er tragisk, komisk og klassisk. Selvbegraget til den forelskede og den begjærte er fullkomment og vi kan alle kjenne oss igjen i det ene og det andre.

Veldig god bok - anbefales!

Maria Semple - Hvor ble du av, Bernadette

Denne boken er intet mindre enn bejublet fra alle hold: Jonathan Franzen slukte boken med intens glede, og en rekke amerikanske aviser kåret den til årets beste bok. Med god grunn - dette var en fest fra ende til annet. Morsom, ironisk, intelligent, trist og overraskende. Alt man kan ønske seg, med andre ord!

Bernadette er arkitekt. Hun og familien, datteren Bee og mannen Elgin flytter fra Los Angeles til Seattle på grunn av en traumatisk hendelse som vi ikke får vite hva er før et godt stykke ut i boken. Det skal vise seg å bli en prøvelse for dem, og beskrivelsen av Seattle er ganske så festlig:

"Folk sier at Seattle er en av de vanskeligste byene å få venner i. De har til og med satt et navn på det, "Seattle frosten". Jeg har aldri opplevd den selv, men jeg har kolleger som påstår den finnes, og at det har med en skandinaviske påvirkningen å gjøre" (side 101)

Bernadette hater Seattle. Bee, som er et spesielt og begavet barn, går på en privat skole og de andre foreldrene er (sykelig) opptatt av hvordan de fremstår, lunchene, fund-raising og skvalder. Særlig kvinnene. Barna har sine utfordringer, mange av disse vil ikke foreldrene vedkjenne seg. Kjernen i historien er at Bee av en særlig grunn får ønske seg - og innvilget - en tur til Antarktisk. Bernadette har i løpet av de 20 siste årene utviklet noe som ligner på sosial angst, og denne turen trigger mange følelser. På et tidspunkt (og av mange intrikate årsaker) forsvinner Bernadette før de skal reise - derav tittelen Hvor ble du av.

Dette er en sprudlende og kreativ fortelling, og som leser får man masse sympati med den orginale, fine og sammensatte Bernadette. Det er en lett/tung bok - altså en bok som er lett å lese, men som setter fingeren på mange og viktige ting. Utmerket lektyre for alle anledninger, jeg leste den i 34 varmegrader på en strand i Thailand, og var opppriktig lei meg da jeg var ferdig med den. Vi kan bare håpe at forfatteren har mer skrivelyst og at Bastion forlag sørger for at hun blir utgitt i Norge også neste gang.

Løp og kjøp - dette er kjempemoro lesing!
God bok!

Stephen Grosz - Fortellinger fra livet. Hvordan vi mister og finner oss selv

Fortellinger fra livet er en samling korte fortellinger tatt fra terapeutiske situasjoner. Vi møter alle slags mennesker, og det de strever med. Grosz er psykoanalytiker og det er hans pasienter vi møter i boken. Boken ble valgt til en av årets beste bøker av en rekke amerikanske aviser i 2013, og ærlig talt kan jeg ikke helt forstå hvorfor.

Problemet med boken er at møtene blir for korte. Vi får ikke bli kjent med pasientene, og det blir bare en lang oppramsing av ymse problemer som forsøksvis blir løst. Vi får ingen dybde, det er vanskelig å forstå hva som skjer og hva som er bakgrunnen for at de vi møter mister meningen i tilværelsen sin og hvordan det går med dem.

Jeg vil ikke trekke det så langt at jeg ikke anbefaler boken, men hvis du først skal lese en god bok som handler om terapi og livet bør du heller velge Yalom, som jeg har blogget om her. Grosz når ikke Yalom til knærne, og det gir en liten bismak å lese Fortellinger fra livet. Hva er motivasjonen til Grotsz for å skrive den, hvorfor går han ikke i dybden og hva vil han egentlig fortelle leseren? Beats me - jeg fikk en liten følelse av at motivasjonen kanskje var inntjening, og at han forsøker å matche Yalom, men det er rene spekulasjoner fra min side. Men - dette blir for enkelt, for lite utfordrende for leseren og med altfor lite substans. Det er tilløp til mange interessante situasjoner, men det hjelper lite når hver historie kun er på ett par sider. Dette er for tynt!

Irvin D. Yalom - Dobbeltspill i sjeledypet

Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.

Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).

Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.

Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.

Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang  i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .

Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.

God bok!

Siri Hustvedt - Den flammende verden

Siri Hustvedt er vel kjent for mange litteraturinteresserte. Hun har skrevet noen virkelig gode noveller, essays og sakprosa bøker. Alt hun skriver henger sammen, og dette blir særlig tydelig når en leser den siste boken hennes.

Den flammende verden handler om Harriet Burden, en eldre, kvinnelig kunstner som forsøker å vise at menn blir tatt mer seriøs som kunstnere enn sine kvinnelige kollegaer. Hun lager tre store arbeider som utgis for å være laget av tre menn. Mottagelsen bekrefter Harriets mistanker, men utfallet blir ikke helt som hadde håpet.

Tematikken i romanen er ikke bare feministisk, men går dypere og er eksistensiell på en fasinerende måte. Harriet Burden hevder i boken at man ser det man vil se, eller det man som betrakter forventer å se. På samme måte leses tekster ulikt av forskjellige personer, og personlige erfaringer kroppsliggjøres blant annet ved personens fortolkning av det blikket han eller hun ser seg selv med - fortolket gjennom eget og andres blikk. Dette temaet er kjent i både psykologi, sosiologi og filosofi, og det er flere som har skrevet mesterlig om det. En av de virkelig populære blant studenter og andre er Irvin Goffmann, som hevdet at livet er en som en teaterscene, vi spiller roller i møtet med andre og vi oppfører oss annerledes avhengig av hvor på scenen vi står - eller om vi er bak den. Fenomenologiske filosofer peker på at erfaringer og opplevelser kroppsliggjøres, og at det ikke er mulig å skille erfaring og tanke fra kropp. I de senere årene har mange som forsker og teoretiserer på relasjoner og atferd vektlagt indivdiet som en sosial (og kulturell) konstruksjon, altså at vi formes gjennom våre relasjoner med andre og oss selv. Hustvedt tar alle disse elementene inn i teksten og klarer på en forbløffende måte å skrive en roman som virkeligggjøres ved bruk av teori og filosofi. På den måten befinner hun seg på et sted mellom fiksjon og sakprosa, og hun gjør det på en måte som er beundringsverdig.


Jeg mener at det går en linje mellom tre av Hustvedts viktigste bøker (antagelig går denne mellom alle bøkene hennes, men jeg vil fremheve disse tre) og sakprosaboken Den skjelvende kvinnen, eller historien om nervene mine. Jeg skal argumentere for denne påståtte sammenhengen.

Allerede på side 8 i Med bind for øynene spør Iris professor Morning: "liker du å gjemme deg bak masker?" I resten av boken utforskes denne tematikken, ved Iris søken etter mening og identitet. Når hun blir Klaus endres blikket - hun går annerledes, opplever større frihet og føler seg som en annen. Det er både andres blikk og sitt eget som skaper denne forestillingen, men også den kroppsliggjorte følelsen herredressen Iris bærer, gir henne. I boken er det først og fremst fotokunsten som fremheves, og vi kan trekke assosiasjoner til Susan Sontags bøker - særlig Om fotografi og Å betrakte andres lidelse. I Det jeg elsket er det flere av romanpersonene som bærer masker, i betydningen av at de er vanskelig å forstå, tro på og komme inn på. Mark er det mest åpenbare tilfellet - spørsmålet om hvem han er, hva som er resultat av narkotikabruk og hva som er psykiatri blir så sammenvevd at det vanskelig lar seg besvare. Lucille er også uleselig, de eneste gangene hun uttrykker personlighet er når hun skriver dikt og når hun en sjelden gang leser disse høyt. I Den flammende verden skriver Harriet (s.284)"jeg ville se hvordan mottagelsen av kunsten min forandret seg alt etter masken som ble presentert" - altså at det ikke er kunsten i seg selv som viser seg for betrakteren og gjør at han elle rhun ser det som ses, men også de forestillingene vi bærer med oss, blant annet om kunstneren er kvinne eller mann, kjent eller ukjent, ung eller gammel og så videre.


Felles for alle historiene, i tillegg til persepsjonsperspektivene og det kroppsliggjorte, er sviket fra de som står en nær. I Den flammende verden skriker Harriet til ektemannen at han skal se henne og høre henne. Dynamikken mellom dem rommer svikene, førforståelsen i Gadamers forstand og blikkene vi ser den andre med, også de som står oss nær. Personens identitet formes både av det som er der og det som mangler. Vi formes av å bli sett, bekreftet, kritisert, elsket, være ønsket - og omvendt, av å føle at vi ikke blir sett, ikke elsket, annerkjent og lyttet til. Hustvedt bruker teoretikere og filosofer bredt, og Bubers Du og jeg kan også leses inn i denne interaksjonen. I Det jeg elsket spør Violet hva hun elsket i slutten av boken. Hun trodde hun elsket noe som viste seg å være noe annet (og ikke-elskelig). Iris betror seg i Med bind for øynene til Paris, som reagerer på en måte som både er skremmende og uventet, og som understreker enkeltmenneskets grunnleggende ensomhet også i møte med den andre.

Hustvedt viser gjennomgående i bøkene at verden aldri er som den ser ut ved første øyekast, at lykke ikke er evig og at livet er forgjengelig. Vi vet ingen ting om fremtiden, og livet leves i stor grad i fortiden. Vi bærer med oss våre erfaringer og formes av våre relasjoner. Dette er eksistensielle utfordringer som uttrykkes blant annet i kunst, og kunst har en stor plass i alle disse bøkene.

I Den skjelvende kvinnen (som jeg har blogget om her) vitenskapligggjør Hustvedt dette når hun viser hvordan kroppen er upålitelig og uforståelig. Hun er inspirert av vitenskapelige kollegaer som sin søster, Astri Hustvedt (som forsker på hysteri) og norske Finn Skårderud (som har arbeidet mye med anoreksi og bulemi). Mat, anoreksi, hysteri, selvskading og smerter er gjentagende tema i bøkene. Kroppen uttrykkker følelser også fysisk, og gjennom selvpålagt selvregulering. Iris legges inn med sterk hodepine, Violet forsker på spisevegring og hysteri, Harriets kropp visner når hun blir syk, i tillegg til at kroppslige kjennetegn hele livet har påvirket hennes syn på seg selv, særlig i forholdet mellom det feminine og det maskuline .

Hustvedt skriver også for de som ikke er teoretisk, filosofisk og kunsthistorisk interessert og det er mesterlig gjort. Hun klarer å bruke teori og filosofi, medisin og psykiatri, som grunnlaget for romaner som er dypt allmenn-mennesklige, virkelige og nærværende. Det er en prestasjon uten sidestykke! Hun er med andre ord ikke en forfatter som begrenset har interesse for kvinnelige lesere. I Det jeg elsket går hun så langt at hun har en mannlig romanperson. Hustvedt overgår det meste innen vestlig litteratur, og det er bare å bukke og neie. Det er en fornøyelse å lese henne, og tematikken hun har kretset rundt siden 1990 tallet er mer aktuelt enn noen sinne.  Dette er stor litteratur!

God bok!

Ut på tur - skreddersy turen din til Marokko

Skjønne og snille kameler

Som oftest planlegger jeg reisene våre selv, men av og til - pga tidspress eller andre ting, får jeg turene våre skreddersydd. Den første gangen jeg gjorde det var da vi skulle til Borneo, og vi brukte Hvitserk/Intrepid reiser. Det var veldig vellykket og vi gjentok suksessen da vi reiste til Kenya. På bloggturen til Marokko var vi invitert av blant andre Sahara Experience, som har spesialisert seg på å gi besøkende et uforglemmelig opphold i Marokko gjennom skreddersydde reiser.


Det er mange grunner til å få turene skreddersydd. En av de viktigste er at du kan slippe gruppereiser, men få med deg de godene en gruppereise kan tilby - som lokalkunnskap, guide, transport osv. En annen god grunn er at du kan få et opplegg som passer for deg og de du reiser med. Tenk deg at du reiser en venninnegjeng, da har du litt andre "behov" enn hvis du reiser som småbarnsfamilie, storfamilie, eller som par. Når du skreddersyr blir behovene dine imøtekommet, og man kan feks gi beskjed om at man ønsker shopping, en virkelig bra restaurantmiddag, sove som nomader i ørkenen, besøke en skole eller et barnehjem, få matkurs - mulighetene begrenses kun av fantasien. Og - hold deg fast: veldig ofte koster det ikke skjorta, og av og til kan det lønne seg - blant annet fordi du får faste priser og slipper å prute eller å stole på at prisen du får on the spot faktisk er en god pris.

Vi reiset som sagt med sahara experience, og de tok oss med på en uforglemmelig tur ut i ørkenen, kun en drøy times kjøring ut av Marrakesh.

A tent with a view

Vi ble innlosjert i ørken telt. De består av en deilig seng eller to, bad og alle fasiliteter som du får i et vanlig hotelrom. Det du får her, som du ikke får på hotel, er følelsen med naturen du er i. Det er ubeskrivelig deilig å sovne mens teltveggene "blafrer" og å våkne til soloppgangen.

Fornøyd blogg-roomie (som kan besøkes på alltid reiseklar)

Vi fikk god mat og god (lokal) underholdning, og det var kjempegod stemning blant veldig fornøyde reisebloggere. Sjekk nettsidene her - det er praktisk talt ubegrenset hva de kan hjelpe deg med. Det kan lønne seg å kontakte dem direkte, hvis man bruker lokale reiseselskaper - som feks Hvitserk, tar de tillegg for organiseringen. Går du direkte til operatøren slipper du fordyrende mellomlegg. Når det er sagt: til kenya og Borneo var vi veldig fornøyde med å bruke Hvitserk fordi vi reiste såpass mye rundt at vi ikke kunne brukt en operatør, men måtte ha mye lokal kunnskap som vi ikke har. Hvis du derimot skal til Marokko er vi 14 reisebloggere som går god for dette selskapet og som ikke nøler med å anbefale det videre. Du vet altså hva du får - bloggerne er mer enn gjennomsnitt bereist og vet hva en god deal betyr. I bloggrullen min finner du lenker til de andre reisebloggerne, de har gode innlegg om turen + masse andre gode reisetips!

 
God planlegging og god tur - tenk stort og forsøk å få med deg mest mulig varierte opplevelser!

Spise i Marrakech

Fler og fler er opptatt av gode steder å bo og spise når de reiser. Det marokkanske kjøkkenet regnes som et av verdens beste, og i julen fant vi noen gode steder, men det var ikke overveldende. På bloggturen i mars hadde vi marokkansk vertskap, og de inviterte oss på to restauranter som var mer enn fantastiske. I Marokko er det ikke kun smaken som er viktig, men også presentasjonen av maten, serveringen, fargene som brukes og måten den serveres på.

Det første stedet jeg vil at dere skal merke dere er Restaurant Dar Moha Almadina. Skiltet på veggen utenfor forteller lite om den oasen som ligger innenfor døren.


Vi satt inne i et patio, altså et stort "gårdsrom", uten tak. Det var en fantastisk hage, fylt av blomster og andre planter og med nydelig dekkede bord. De serverte god vin og veldig bra mat. Dette er et ideelt sted for en lang lunch. Veldig hyggelig betjening og god marokkansk atmosfære.

                                                                                                                                                                                                                   
Et annet sted vi besøkte var Bo-Zin. Det er en hipp restaurant, drevet av en vakker fransk dame. Interiøret er superlekkert og maten var himmelsk. Dette er stedet å gå for å ha den fine middagene, feire julaften eller en bursdag osv hvis man er i Marokko for å markere en spesiell begivenhet. Og stedet for en romantisk middag for to, familien på tur eller en vennegjeng.

Bo-Zin ligger rett utenfor byen, i hotell-området. Bestill på forkant - du finner alt du trenger å vite i denne lenken. I tillegg til eksepsjonell god mat, har de et kjempebra utvalg av franske viner.

Når du er i Marrakech må du selvsagt også spise i medinaen.

Der får du god, hjemmelaget mat, servert av familier som dekker opp på langbord. Prisene er veldig gode, det er billig, og maten er kjempegod. Ikke vær redd for reisemage - ta noen idoform tabletter og tenk på at du skal være skikkelig uheldig hvis du blir dårlig. Unngå majones og halvstekt kjøtt, så er du på den sikre siden.

God tur og Bon Apetit!

Går du med gifteplaner? Ta turen til Hemingwayhuset på Key West.

Ernest og Pauline - fremdeles lykkelig i Key West

Jeg har tidligere skrevet om bryllupspikene som arrangerer bryllup i Castellabate/Italia. Nå har jeg fått tilsendt en pressemappe (av alle ting) om blant annet bryllup i Florida. Det var mye rart i mailen, men en ting fanget interesse. Det viser seg at det er mulig å gifte seg i hjemmet til Hemingway på Key West. Det var her Hemingway bodde med sin andre kone, Pauline. For en ihuga Hemingway-fan høres det unektelig fasinerende ut, men jeg har allerede gått opp kirkegulvet så kanskje dette er noe for det eventyrlystne brudeparet som ønsker å ha et alternativt og litterært bryllup?

Her er lenken til Hemingwayhuset i Key West, med all nødvendig info. Hvis noen er så spreke at de velger dette alternativet håper jeg at de sender meg en melding, sånn at jeg får vite hvordan det var.

Brudepar utenfor huset i Key West

Nå har det seg slik at den godeste Ernest var gift fire ganger, og det tatt i betraktning kan det synes litt underlig å gifte seg i nettopp Hemingway-huset. Men, samtidig: hvorfor ikke? Han var en spesiell og karismatisk sjarmør, og uansett hvordan han var som ektemann: han skrev evigvarende og tidløse bøker. I det lyset kan man kanskje håpe på at ekteskap inngått her blir som en god Hemingway-novelle; med mange dybder og lag, overraskende momenter, godt komponert og med usedvanlige kvaliteter.

Amin Maalouf - Taniosklippen

Maalouf - for en fantastisk forfatter! Etter å ha lest De Forvillede måtte jeg ha mer. Tanios-klippen er en ganske annerledes bok, bygget litterært på en gammel krønike fra det gamle Midt-Østen, nærmere bestemt Libanon. Maalouf tar etter sigende utgangspunkt i sin egen familiehistorie, en faktisk hendelse der en patriark blir myrdet og "ufri fantasi" som forfatteren selv skriver i en note bakerst i boken. Han spinner på den historiske bakgrunnen for dette drapet, og byr på en fortelling som formelig bugner av dramatiske hendelser.

Vi møter et farverikt persongalleri i en liten fjellandsby. Alle forsøker å holde seg inne med den lokale sjeiken. Han er en rettskaffen og god mann, men har en svakhet for byens kvinner og jenter - noe som skal bidra til byens undergang.

Vi følger Tanios fra han blir født til han forsvinner som 19 åring. Han vokser opp i sjeikens palass, sammen med foreldrene som begge arbeider for sjeiken. Tanios opphav forblir uklart, ettersom moren Lamia - den vakreste av alle kvinner - i en periode har et litt for nært forhold til sjeiken.

Historien er lagt til perioden fra 1820 til 1840, i den perioden pasjaen i Egypt utfordrer sultanen i Istanbul. Dette førte til at engelskmennene og franskmennene engasjerte seg på hver sin side, og turbulente tider for befolkningen i regionen.

Maalouf skriver fantastisk godt, og de overasker meg ikke om dette er en kandidat til Nobels litteraturpris. Han har publisert mye og flere bøker er oversatt til norsk. Løp og kjøp - dette er glimrende litteratur!

Anbefales! God bok!

Amin Maalouf - De forvillede

OMG - som det heter på SMS-språket. For en bok! Gi denne mannen Nobels litteraturpris! Dette er årets beste leseopplevelse så langt i 2014.

Maalouf er en kjent forfatter for mange nordmenn, og jeg har ingen forklaring på eller unnskyldning for å være en av de som er sen med å finne frem til en så glimrende forfatter. Hele åtte romaner er oversatt til norsk, og han er oversatt til 37 språk. Maalouf kommer opprinnelig fra Libanon, men har vært i eksil i Frankrike siden 1976. Jeg aner ikke hva det er med disse libanesiske forfatterne, men herlighet som de kan skrive. Den forrige jeg leste var En overflødig kvinne av Alameddine, - en bok som også var ute av denne verden god.

Kort fortalt handler boken om Adam, født i Libanon, nå professor i historie på et universitet i Paris. En morgen blir han oppringt av sin gamle bestevenn, Mourad, som ligger for døden. Til tross for at disse to ikke har holdt kontakten pga dyp personlig splittelse, reiser Adam tilbake til Libanon. Det er  første gang han er der på 25 år.

Han rekker ikke Mourad før han dør, men enken ber Adam samle den gamle vennegjengen slik at de kan ære Mourads minne. De gamle vennene er spredt for alle vinder - altså over hele verden - og det er prosessen med å samle dem igjen vi følger. Samtaler, gamle minner, politiske motsetninger, refleksjon over forholdet mellom det europeiske og det arabiske er helt sentralt  boken. Vi bys på historiske dykk, politisk filosofering, utfordringer knyttet til det å være i eksil og hvilken valg man tar som ung.

Dette er en fantastisk bok! Det er en kjærlighetsroman på mange nivåer, fra foreldre og barn, venner, kjærester, landet og religion. Maalouf skriver sterkt - i betydningen klart uten å bli for tydelig, tankefullt uten å bli svevende, nært uten at det blir klamt og på en måte som inviterer leseren inn i en verden vi bare leser om i store overskrifter, men har lite kunnskap om.

Beirut! Man må reise til Beirut etter å ha lest Maalouf og Alameddine, et land som fostrer denne type forfattere og intellektuelle må ha noen kvaliteter som kun kan oppleves.

Løp og kjøp! Anbefales på det varmeste - og som sagt, mitt tips er at dette er en klar kandidat for Nobels litteraturpris.

God bok!

Ut på tur - litteratur om og fra Marokko

Jeg har vært på bloggtur til Marrakech. Turen var organisert og betalt av Sahara Experience og Visit Morocco. Jeg søkte om å få delta via www.norskereiseblogger.no. 
Dette er en blogg som i tillegg til å blogge om egne turer også har samlet mange norske reiseblogger på siden sin.

Jeg var den eneste kombinerte reie og bokbloggeren i gruppen. Vi har forpliktet oss til å legge ut et antall blogginnlegg fra turen - noe som ikke er noe problem, det er mer enn nok å ta av. Jeg starter ut med å presentere god litteratur fra og om Marokko, litteratur som kan gi en ekstra dimensjon til turen for dem som tar den.

Marokko er "det nye Baltikum" i betydningen en destinasjon mange kommer til å reise til. Det tar 5 timer å fly dit, Norwegian flyr direkte fra Oslo. Marokko er inngangsporten til Afrika, og et utrolig mangeartet og spennende land. Faste lesere vet at jeg var der i julen, og at det var med stor begeistring vi besøkte Marrakech som lenge har stått høyt oppe på ønskelisten. Marokko er et land man forelsker seg i, det er eksotisk, har gode temperaturer, fine mennesker og god mat. Sist, men ikke minst, er det et shoppingparadis. Tine K og andre kjente designere er mer enn inspirert av Marokko, hun har mer eller mindre kopiert direkte fra Marokkansk design.

Marokko har fasinert reisende over lang tid, og en av de beste bøkene fra Marokko er One year in Marrakesh av Peter Mayne. Han er engelskmann, oppvokst i Asia, reiste til Marrakech på  slutten av 20-tallet og boken er basert på dagbøkene han skrev under oppholdet. Det som er fasinerende er både at Marrakech er så lite endret fra han skrev det og at han klarer å fange den typiske Marrokanske stemningen i boken. Han leier hos private, holder seg unna de andre turistene og får mange marokkanske venner. I løpet av oppholdet forstår han mer og mer av de lokale skikkene og tradisjonene, og gir leserne gode referanserammer for å forstå mer av dette eksotiske landet.

En annen bok som er bra er Marrakech, trough writers eyes. Foruten Peter Mayne møter vi gode forfattere som Elias Canetti, George Orwellog Edith Wharton. Det finnes en rekke andre tilgjengelige titler, blandt andre Morocca that was av Walter Harris og Lords of the Atlas av Gavin Maxwell. For deg som vil ha en litt lettbeint, halv-krim og ny bok er Lulu in Marrackesh av Diane Johnson et alternativ.

Reiseguidene som fungerte best for meg var Select fra Marokko og Lonely Planet sin guide. Det lønner seg også å ta med et kart over Marrakech og over hele Marokko for deg som tar det meget gode valget å reise i større deler av landet.

Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Marrakech, blant annet om hvor vi var, gode restaurant tips og hvordan du kan skreddersy din egen tur med hjelp av byråene som organiserte turen for oss. Til dess: god lesing og god planlegging!

Du kan følge de andre bloggerne i bloggrullen min, og/eller gå på instagram #marokko2014

Sheila Heti - Hvordan bør et menneske være?

Tittelen på boken er en henvisning til selvhjelpslitteraturen, en sjanger forfatteren har uttalt at hun har lest mye fra. Uansett hvor mye selvhjelpslitteratur man har lest, eller hva man mener om denne type bøker kan vi kjenne oss igjen i den tekstlige fremstillingen. Sheila - som hovedpersonene heter, leter etter sitt sanne jeg. Hun lar seg lett påvirke av de hun omgås og skulle ønske hun var som dem. Heti er 38 år gammel, men teksten kunne godt vært skrevet av en som var 28. Mange av de tingene hun grubler over, gjerne sammen med venninnen Margaux, er typiske ungdoms-eksistensielle. Det er ikke noe galt med det, men det blir mye "greier". Og for å være helt ærlig så er jeg litt lei av - og veldig lite sjokkert over - suging av menn, puling både her og der og mange pornografiske referanser. Nå kan en innvende at det nettop er referanser til dagens vektløse og meningsløse tidsånd, hvis man er tilbøyelig til å mene at dette beskriver dagens (ungdoms-)virkelighet.

Til tross for at Heti blir sammenlignet med en av mine heltinner, Joan Didion, er ikke dette en bok som får meg til å hoppe i taket. Jeg synes det blir litt for forutsigbart, resignert og lite reflektert i forhold til det store spørsmålet hun stiller, hvordan bør et menneske være.

Boken ga noen assosiasjoner, uten at den kan sammenlignes rent litterært, med Siri Hustvedts fantastiske Blindfolded/Med bind for øynene. Her møter vi også en ung kvinne med eksistensielle kvaler, men til forskjell fra Sheila er Hustvedts romanperson en som utfordrer leseren på mange plan og spiller på dypere strenger enn utseende, popularitet og kjønnsløs sex.

Anbefales - anbefales ikke, med denne boken tror jeg det kommer helt an på leserens lesehistorie, hvor man er i livet og hva man opplever som givende litteratur. Noen vil synes den er fabelaktiv og en stor leseopplevelse. Jeg synes den var grei nok, men ikke en bok som setter seg i kroppen, slik som Blindfolded gjorde den gangen jeg leste den.

Daniel Kehlmann - F

F for familie, falskneri og fiksjon. Daniel Kehlman er på noen år blitt en kjent forfatter i Europa. Oppmålingen av verden var en braksuksess, og den eksperimentelle romanen/novellesamlingen Berømmelse, en roman i ni historier, gjorde uslettelig inntrykk på denne leseren. På kort tid har vi fått to nye utgivelser på norsk, en av dem er F.

I boken møter vi tre brødre, to av dem er tvillingbrødre - Iwan og Eric, den andre er halvbroren deres, Martin. De har samme far, en mann som forlater dem mens de er unge. Han forsvinner en dag etter de har vært hos en hypnotisør, og dukker opp flere år senere som bejublet og omdiskutert forfatter. Begrunnelsen for at han reiste var at ikke ønsket å leve et liv i selvbedrag, fornektelse og løgn. Sønnenes liv derimot, karakteriseres av akkurat dette.

Det er tre veldig ulike brødre vi møter, og de har funnet forskjellige måter eller strategier for å (over)leve livene sine. Martin velger å bli prest, men er uten tro. Iwan er maleren som blir kunsthandler, med en innviklet form for promotering av en utvalgt kunstner. Eric er finansmannen som ikke klarer å forholde seg til sin egen angst og som bygger et luftslott - både sivilt og profesjonelt.

Kehlmann har en evne til å komme med overraskende momenter eller plott, så også i denne romanen. Det er en fortelling om selvfornektelse, selvfornedring og fortvilelse. Noen av vendingene som tas i fortellingen er ubehagelige, og særlig Iwans skjebne skulle en kanskje ønsket annerledes. Men Kehlmann klarer å sette ord på det meningsløse - både i det trivielle og eksepsjonelle.

Anbefales!
God bok!

Alexander Maksik - Drivanker

For to år siden blogget jeg om Maksiks bok You deserve nothing, som handlet om en ung mann som var lærer på den amerikanske skolen i Paris. Boken er knallbra, og det var med høye forventninger jeg satt meg ned for å lese Drivanker. All ære til Font, det norske forlaget, som har plukket opp Maksik - selvom jeg er litt forundret over at You deserve nothing ikke står først på listen for norsk oversettelse.

Drivanker handler om en ung kvinne, Jaqueline (som i Jaqueline Kennedy) som har flyktet fra Liberia. Faren hennes arbeidet for regjeringen - en korrupt regjering som gjorde de rike rikere og de fattige fattigere. Liberia har hatt mye vold og elendighet, og det er dene situasjonen Maksik bygger på. Han er også åpenbart inspirert av flyktningsituasjonen i Sør-Europa og lar Jaqueline flykte til Santorini, denne perlen av en turistøy som mange av oss har tilbragt deilige dager på. Maksiks ærende her er antageligvis å forsøke å få frem ulikhetene - ved å la denne kvinnen vandre rundt blant turistene, traumatiserte, sorgtynget og fattig.

Boken gir assosiasjoner til Gullfisken av Le Clezio, en bok jeg likte mye bedre enn denne - først og fremst fordi den var mer troverdig, vi kom tettere inn på hovedpersonen, og situasjonen hun var ikke like karikert - dog like dramtisk, om ikke verre. I Gullfisken møter vi en marrokanskfødt ung kvinne som flykter til USA og Europa.

Maksik er i mye bedre form når han skriver om noe han selv har erfart og opplevd,noe han gjør i You deserve nothing. I Drivanker blir det for mye romantisering av situasjonen Jaquelin er i, for min smak. Derfor; les heller Gullfisken av Le Clezio, og You deserve nothing av Maksik.

God bok!

Paul Auster - The Red Notebook

Undertittelen på denne boken er True stories, og vi møter en åpen og reflekterende Paul Auster. Ambisjonen med boken er å kaste et eksistensielt blikk på hendelser som har preget og/eller gjort inntrykk på forfatteren. Han har delt boken inn i fire deler; den røde notatboken, hvorfor skrive?, skaderapport og jeg mener ingenting.

Det er livets tilfeldigheter - eller kanskje bedre: tilsynelatende tilfeldigheter, han skriver om. Hvordan hendelser henger sammen, gir mening og alle disse sammentreffene vi opplever og lar oss forbløffe av. Møter mellom nære mennesker på steder de ikke forventer å møtes, han finner en kvittering på et hotelrom han nettopp har sjekket inn på som viser seg å tilhøre en av hans beste venner - det noen er tilbøyelig til å kalle skjebnen.

Paul Auster skriver som alltid med patos og innlevelse. Det er en liten bok, perfekt å ha med feks i håndbaggasjen på tur.

Anbefales! God bok!

Jonathan Cott - Susan Sontag. The complete Rolling Stones interview

En aldri så liten perle av en bok! Jonathan Cott er kanskje mest kjent for boken Days that I'll remember: Spending time with John Lennon and Yoko Ono. Han har i åresvis (alltid, faktisk) skrevet for Rolling Stones, i tillegg til at han er bidragsyter til prestisjeprodukter som New Yor Times og The New Yorker. I 1978 intervjuet han Sontag for Rolling Stones, og i denne boken gir han oss hele interjuet som ble gjort - en lang samtale som strakk seg over flere møter.

Susan Sontag. En av de ypperste innen sakprosafeltet med publikasjoner som Om Fotografiet og Sykdom som metafor. Vi har tidligere møtt mennesket Susan Sontag i sønnens bok, Swimming in a sea of death og bildene til Annie Leibovitz. I Cott's bok møter vi en forholdsvis ung og nær Sontag.

Sontag var en kvinne med allsidige interesser, blant annet ble hun inspirert av reiser, musikk og egne opplevelser. Alle disse aspektene, og mange flere, utdypes og samtales det rundt i denne skattekisten av en bok.

Anbefales. God bok!

Agnes Ravatn - Veke 53

Fabelaktig fra Ravatn. Vi møter Georg Ulveset, fraskilt lektor med et ironisk blikk på tilværelsen, i uken før jul. På denne uken skjer alt og ingenting, hele tiden kommentert av dette skråblikket elskelige Georg har på det meste.

Ravatn skriver om en Georg som det er lett å like, kjennes seg igjen i og kjenne igjen. De fleste av oss kjenner en Georg. Når denne middelaldrende mannen møter på flere av livets røffe realiteter - mer eller mindre samtidig - må det bli mye å ta tak i.

Ravatn er en helt særegen stemme, og det er utrolig at en såpass ung kvinne klarer å få frem en så tydelig mannsperson som hun gjør i denne historien. I den siste boken hennes Fugletribunalet,  var hovedperonene nærmest karikert og stereotyp, i Veke 53 er hovedpersonen mye mer troverdig og menneskelig. Når boken i tillegg tidvis er hysterisk morsom blir dette en lesefest!

Anbefales! God bok!

Ut på tur - bloggtur til Marokko

jegleser skal til Marokko med 12 andre reisebloggere, en fotograf og bloggeren som driver www.norskereiseblogger.blogspot.com. Vi skal reise i mars, og det blir et eventyr. Reiseprogrammet er ikke helt klart, men det er gitt noen signaler på at dette blir en tur to-remember. Jeg var i Marokko i julen og det ga skikkelig mersmak. I tillegg til selve turen blir det fantastisk å få reise med en gjeng som er like glad i å reise som meg selv. De andre bloggerne finner du her.

Forberedelsene er allerede i gang, og jeg har funnet frem igjen alle reisebøkene fra forrige tur. Samme dag som jeg fikk beskjed om at jeg var en av de heldige som fikk være med hadde jeg startet på det som skal bli fotobok fra julen. Det er mange fine bilder, her er noen snapshots.

hestedrosje og solnedgang

Kaktus mot blå vegg

Palmeblader

Røykdis på Djemaa el-Fna

Blogginnlegg om forberedelsene, boktips og turen kommer. Du kan også følge med på instagram #marokko14 eller følg meg på travelbugjhs.