Mørketid i Bohuslän

Jeg vet hva jeg skal ønske meg til neste jul. Et langt mer lyssterkt teleobjektiv! I denne mørketid er det ikke lett å ta gode bilder på mørke gråværsdager. Høy ISO og lange lukkertider er ikke å ønske seg dersom fugler er motivet.

Dette er et lite knippe av bildene jeg tok i julen. Godt å se at fuglene ser ut til å være i stor aktivitet her ved kysten.

Skarver så jeg mange av.

En og annen enslig Kvinand var også å se.

Silender var det mange av og disse likte seg best i flokk. Vanskelig å snike seg inn på de. Det så ut til at de hjalp hverandre med å holde utkikk. Kom jeg for nære bare endret de kursen og styrte unna.

Silendene var morsomme å betrakte. De så ut til å erte hverandre og småsloss og utførte akrobatiske øvelser.

En enslig svane fløy forbi. De fleste svanene som finnes her er knoppsvaner, men jeg tror dette er en sangsvane.

Ærfuglene likte seg også best i flokk. 

Gråhegrene sto og frøs på de nærmeste øyene. Det virket ikke som de var så opptatt av å finne mat. De sto stort sett helt stille på ett bein.

Og dette tror jeg er en Lomvi, en fugl jeg aldri har sett her nede på den svenske vestkyst.

Heldigvis har sola snudd og det går mot lysere tider. Hver dag blir lenger og sola kommer opp tidligere for hver morgen.

Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

Skarven besøker havna

Så plutselig satt den bare der og sendte ut et hyl da den oppdaget meg.

Den spente fra lykten så skikkelig at lampa bøyde seg.

For så med et svalestup, - unnskyld, et skarvestup landet midt i båthavna.

Så seg noe fortumlet omkring, virket litt forvirret. 

Kikket begge veier.

Oppdaget at dette var jo et privat sted så ...

... da var det bare å dykke ned i vannet og svømme vekk.

Og det var det siste jeg så av Skarven denne dagen.

Men neste dag var Skarven tilbake igjen. Jeg oppdaget den der den satt på kanten av en av bryggene.

Det var ettermiddag og sola var i ferd med å gå ned. Aftensolas stråler skinte gjennom fuglens vinger. Jeg dristet meg ut på en av de bryggene nærmest fuglen, den voktet meg stille og tillot meg til slutt å komme ganske nært.

Jeg synes at Skarv er en av de flotteste fugler jeg kjenner til.

Lomvi (Uria aalge)

Dette var en sjelden fugl i båthavna i Grebbestad i Bohuslän i dag. Har aldri sett denne før her. Den var enslig, - så ingen andre der av samme slag.

Jeg synes selv det liknet på en Alke, men det er en fugl jeg heller aldri har sett annet enn på bilde og hva den gjør så langt syd er vel også noe merkelig.

Vanskelig å fotografere, da den stort sett er svart og hvit, ganske liten og var svært sky. Brennvidden var 800mm.

Da jeg ikke kunne se de hvite stripene på nebbet, trodde jeg ikke det kunne være en Alke.

Dagen etterpå fikk jeg tatt noen flere bilder av den. Dessverre var det tidlig morgen og lyset var altfor dårlig. Selv med ISO1600 fikk jeg ikke bedre lukkertider enn ca 1/80 - 1/100 sekund hvilke ga bevegelsesuskarphet i bildene. Jeg inkluderer de likevel, da de i alle fall dokumenterer hvilken fugl det er.

Med de nye bildene ser jeg at det nok heller er en Lomvi i vinterdrakt hvor det hvite fremkommer på hodet. Den har et spissere nebb enn en Alke og vesentlig lenger nebb enn en Alkekonge, men alle tre tilhører jo samme familie og er alkefugler.

Men samtidig lurer jeg på om det kan være to forskjellige fugler, da tegningene på hodet er noe forskjellige og lengden på nebbet også er forskjellig. Noen som kan hjelpe meg med å  artsbestemme disse?

Det er uvanlig å se denne fuglen i Bohuslän. På Wikipedia står det om dens utbredelse i Sverige:

Sillgrissla häckar på några få platser i större kolonier utefter Sveriges ostkust, runt Gotland på exempelvis Karlsöarna, utmed Västerbottenkusten och på platser i Uppland och Södermanland. Den nordligaste kolonin finns på ön Bonden utanför Västerbottens kust i Kvarken[2].Utöver dessa kolonier finns bara en ytterligare sillgrisslekoloni i hela Östersjön, Haverörn i Finska viken utanför Finland[3].
Merparten av alla sillgrisslor som häckar i Östersjön övervintrar i de allra sydligaste delarna av Östersjön som exempelvis Gdansk-bukten. Hanen och ungarna simmar hela vägen till dessa vinterkvarter medan honorna flyger dit senare. Sillgrisslans populationsstorlek i Östersjön är beroende av storleken på skarpsillsbeståndet, deras huvudföda i området[4]. När det finns mycket skarpsill finns det många häckande sillgrisslor i Östersjön och vice versa.

Skarv i Kolbotnvannet

Mine øyne ble store av forbauselse da jeg fra bilen min oppdaget denne skarven i Kolbotnvannet. Dette er en innsjø beliggende i sentrum av Kolbotn i Oppegård kommune hvor det vanligvis bare ses stokkender, måker, duer og småfugl. Grågåsa har også besøkt oss av og til, men skarven har jeg aldri sett. Riktignok har jeg sett den på Østensjøvannet og jeg har hørt at den også er ganske vanlig ellers i innlandet i Østfold. Vanligvis ser jeg den bare langs kysten.

Jeg hadde kun med meg et kompaktkamera med god zoom, noe jeg alltid har liggende i bilen i tilfelle en fotomulighet dukker opp, men kvaliteten på kamera er ikke helt topp og avstanden var stor.

Men gøy var det å observere denne flotte fuglen i vannet like ved der jeg bor. Kommer nok heretter til å besøke vannet oftere i håp om kanskje å treffe på denne eller andre å fotografere.

Gåsetrekk

Jeg har sett mindre gjess i år og jeg har bare observert ett eneste gåsetrekk i høst og det gikk nordover. Kanskje skulle de hente noen andre gjess før de trakk sørover?

Er det færre gjess i år? Og trekker gjessene sørover når det nå har blitt mildere vintre?

Kjøttmeis i motlys

Spettmeis

Spettmeisen har blitt den som kanskje besøker foringsplassen min oftest. Men han blir der ikke lenge. Rett inn og rett ut igjen nesten helt med det samme. Og så søler han noe fryktelig. Han roter i frøautomaten så det spruter rundt han og mye faller ned på bakken til andre fugler som heller tar "nedfallsfrukt".

Gulerle

Skulle så gjerne kommet nærmere inn på denne, men det er mitt første bilde av denne arten. Tror det er en Gulerle hannfugl som likner på Linerlen, men er gul på buken.

I motsetning til de mer vanlige Linerlene, så var denne svært sky og vanskelig å komme inn på.

Løvmeis i motlys

Liten, men uredd. Førstemann på foringsplassen.

Morgenstund med Skarvene

I lav morgensol fikk jeg et fint møte med Skarvene der de satt og tørket og stelte vingene sine.

Hettemåkeunger

Godt å se at Hettemåke foreldrene har fått lønn for strevet i sommer. Disse to ungene hvilte seg ved Østensjøvannet.

Buskskvett

Det var en familie med Buskvett, men de var veldig vanskelige å komme inn på. Hver gang jeg kom på skuddhold flyttet de seg bare litt lenger bort, - langt nok bort til at de følte seg trygge. Dette ble mine første bilder av denne fuglen.

På Wikipedia står det:
Buskskvett (vitenskapelig navn Saxicola rubetra) er en fluesnapper.

Buskskvetten er brunspraglete med en gulaktig overgump og kvit stjert med et svart band i enden. Hannen er rustfarga eller oransje framme fra undersida av nebbet og ned til midt på brystet. Buskskvetten er klart mindre enn steinskvetten. Totallengda er 12,5 cm, vingespennet 21-24 cm. Et godt kjennemerke som skiller buskskvetten fra steinskvetten er at på denne har overgumpen samme farge som ryggen. Buskskvetten sitter på en karakteristisk måte på utkikksposten sin. Kroppen er oppreist, enten fuglen sitter på en gjerdestaur eller i en loddrett kvist med føttene i ulik høyde. Buskskvetten er livlig, med sprettende rørsler, og lar høre fra seg et smekkende pip. Sangen er renere og mer vekslende enn steinskvetten sin og inneholder ofte hermestrofer.

Buskskvetten er ganske vanlig i hele Europa så langt nord som til midtre deler av Norden, og går østover inn i vestlige deler av Asia.

Vanlig hekkefugl i Sør-Norge, fåtallig i Troms og Finnmark. Fuglen holder til i åpent landskap, og trives aller best der det er fuktige enger og myrområde med busker og høy urtevegetasjon. Fuglen går opp i bjørkebeltet. Buskskvettene reiser fra landet i august-september og reiser til Afrika sør for Sahara. De kommer tilbake til Sør-Norge i begynnelsen av mai, to-tre veker senere kommer de til Nord-Norge.

Fuglen et framfor alt smådyr, for eksempel insekt og små snegler. Buskskvetten finner maten på låge vekster, i blant også nede på marka eller i lufta.

Jeg tror dette også er en Buskskvett, men en ungfugl. Hatten og stripen gjennom øyet har den allerede fått, men den er mer spraglete på brystet.

Godt å få hvile seg litt

I en meget travel og bråkete Hettemåke-koloni hadde denne enslige måka funnet seg et sted den fikk være helt for seg selv for å kunne hvile seg litt. Skjønner den godt. Alle har behov for å hente seg litt inn av og til.

Blåmeisen sitter sjelden lenge stille på foringa. rett inn og rett ut igjen med en gang. Den er også så liten at det er vanskelig å se hvor vakker den faktisk er med sine sterke blåfarger og gule bryst.

Dette er bilder av en ungfugl, - dunete i fjøra og spettete i det blå på hodet.

Harepus liker gresset vårt

Forleden dag ble vi overrasket over at en hare kom inn i vår hage selv om vi satt på vår terrasse. Til tross for sine store øyne ser ikke haren godt sies det, men den ser likevel mye. Den har 360 graders syn og registrerer bevegelse veldig godt, men altså ikke detaljer. Derimot har den andre gode sanser som nese, værhår og ører som kan vris i mange retninger.

Først trodde jeg at dette er en naturlig del av svensk fauna, men etter å ha googlet ser jeg at dette er en sørhare eller felthare som ble satt i Sverige 1886-87 trolig fordi man skulle jakte på den. Nå har den spredd seg fra Sør-Sverige og helt til Østfold. Den har vesentlig lengre ører enn den vanlige villharen. Den blir heller ikke hvit om vinteren.

Så lenge vi satt stille (ikke beveget oss) på terrassen lot den oss villig ta bilder. Lukkerlyden fra kamera tolererte den og likeledes at vi snakket lavmælt sammen.

Se på de øyevippene! Noe mange damer sikkert vil misunne den for.

En hare kan løpe svært fort opptil 75-80 km i timen hvilket den trenger for å passe seg for rovdyr som rev og rovfugler.

På norsk Wikipedia står det:
Sørhare (Lepus europaeus) er den eneste arten av harer i Europa ved siden av alminnelig hare (nordhare). Den regnes noen ganger som en underart av kapphare. Den er 50-70 cm lang når man ser bort fra halen. Ørene er lengre enn hos nordharen. Kroppsfargen er gråaktig til gulaktig brun. Undersiden er hvit og oversiden av halen er svart. Om vinteren forandrer den farge lite eller ikke i det hele tatt. Ved anus, nese og kinn sitter det luktkjertler. Sekretet fra nese og kinn fordeles over hele kroppen når haren steller seg. Kjertelvæsken informerer artsfrender om individets kjønn. Sørharer har en godt utviklet hørsel, mens synet er mindre bra. På grunn av øynenes plassering på sidene av hodet, har dyret en synsvinkel på 360°, men sikten fremover er derfor mindre avansert.


Sørharen finnes i Europa og Vest-Asia, blant annet i Danmark, Finland, Irak, Iran, Pakistan, Norge, Sverige, Tyrkia, samt i nordre Afrika. I Norge finnes den i Østfold (særlig Halden) og Akershus, som streifdyr fra Sverige.

På svensk Wikipedia står det:Fältharen är inte ursprunglig i Sverige. Den inplanterades redan av drottning Kristina på Lovön, där sedan ett bestånd spred sig till angränsade öar i Mälaren. På 1860-talet inplanterades den på nytt i Stockholmstrakten, liksom på Öland och Ven. Särskilt på Ven trängde den snabbt undan skogsharen.[4] Den inplanterades i Sverige 1886–87 i Skåne, och har därefter förökat sig betydligt.

Det är populärt att jaga fälthare. I Sverige varierar antalet skjutna fältharar från år till år. Siffran ligger mellan 35 000 och 125 000 (under 1950-talet) individer[8]. Fälthare jagas främst med drivande hundar som stövare, men även jakt med stötande hundar och klappjakt är vanligt. I andra europeiska regioner har fältharen minskat och i dessa områden har många jägare frivilligt slutat att jaga fältharar, medan andra har sökt öka jakttrycket på fältharens predatorer. Det anses dock klarlagt att jakttrycket på fältharar inte påverkar dessa stammars storlek.[9] Ett annat hot är intensivt jordbruk och röjning av buskar och andra gömställen.