Den perfekte kapitalist?

Som daglig leder av den familieeide møbelprodusenten Vestre, skapte vår nye næringsminister Jan Christian Vestre noe mer enn bare møbler til offentlige rom. Gjennom å ta samfunnsansvar for både økonomiske, økologiske og sosiale resultater, skapte han begeistring. Hos ansatte, kunder og publikum for øvrig. I vår tid holder det ikke bare å skape arbeidsplasser og overskudd. Vi opererer med både doble og triple bunnlinjer. 

Er vår nye næringsminister den perfekte kapitalist?

Les hele spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Faren er ikke over

Vi lever i en verden der Putin destabiliserer i sine nærområder, noe som er en kontraintuitiv utenrikspolitikk i det som jo også er Norges nærområder. Kina tiltar seg makt og er definert som ny trussel både av Nato og mot den liberale verdensordenen.

Donald Trump utgjorde en risikofaktor hver gang han oppdaterte Twitter. Men det er ikke gitt at faren for handelskrig og global økonomisk sammentrekning er over, bare fordi USAs president kommer i en mer sympatisk innpakning.

Ny administrasjon har ført til endringer i USAs utenrikspolitikk, som nå ligger nærmere Europa i verdispørsmål. USA har igjen sluttet seg til klimamålene i Parisavtalen, fjernet den såkalte «munnkurvregelen» som stanset all pengestøtte til organisasjoner som tilbyr eller gir informasjon om abort, og utvidet beskyttelse mot diskriminering av LHBT-​personer.

Men det er ingen grunn til å blåse faren over slik verden ser ut i dag, selv med en amerikansk president som snakker i hele setninger og legger seg tettere opp til europeiske verdier i deler av utenrikspolitikken sin. Det europeiske fellesskapet er fortsatt en garantist for Norges selvstendighet, selvråderett og økonomiske handlingsrom.

Les hele spalten i Nationen. 

Faksimile fra Nationen.

Mormors kjole

Torsdag var det vanlige folks tur til å spise middag på Slottet. Eller vanlige og vanlige. Vanlige folks representanter, da. Pluss oss som kun representerer rikingene. Kongen inkluderer alle når han inviterer. 

Selv om jeg som kjent er republikaner, så hever jeg gjerne glasset for Kongens skål på Slottet. Jeg er ikke noe bedre menneske enn det. Nytt av året var at vi ikke håndhilste på de kongelige. Vi holdt hånden på hjertet og nikket. Muslimene har med andre ord vunnet, Sylvi. 

Selv for oss som representerer rikingene er middag på Slottet en skrekkblandet fryd. Hva gjør man, hvordan hilsen man, hvilken gaffel skal man bruke og ikke minst - hva i alle dager skal man ha på seg?

Til det siste så kan det virke som om Slottet har gitt opp folkets representanter. I stedet for "mørk dress" eller "smoking", så står det at du kan ha på "det fineste du har" i invitasjonen. Bare ikke helt bare skuldre. Dessverre står det ingenting om utringning. Det har ført til noen.. erm... interessante antrekk tidligere. Det er middag på Slottet, ikke nyttårsaften. I år syntes jeg det var en usedvanlig velkledd forsamling som gikk i flokk inn i det jeg vil tro er store sal på Slottet. 

Selv hadde jeg på mormors kjole. En knall rosa silkekjole som nok må være like gammel som meg selv. Og i det jeg skrev det, så slo det meg at jeg altså har bikket vintage-modell. Førti, feit og ferdig. Og så er jeg nærmere femti enn førti. Det er i hvert fall Gubben flink til å minne meg på. "Du kan late som du er yngre, og se dårlig vedlikeholdt ut, eller si hvor gammel du er (48) og se godt ut for alderen". Dit har vi kommet. Nok om det.

Kjolen har hengt i skapet i mange år, men den har alltid vært ment for Slottet. Eneste måten å datofeste den på er de gamle bildene i albumene til mormor. Jeg har hele tiden trodd at hun hadde den på seg på 40-årsdagen sin, men jeg har nok vært utsatt for det Kåre Willoch ville kalt en "erindringsforskyvning". Men bildene av henne i den er i samme album som mine første leveår. Og kan jeg bare si - for en usedvanlig stygg unge jeg var. Ikke rart mamma var letta da Søstersen ble født halvannet år etter. To sånne på rappen kunne jo tatt livsgnisten fra de fleste. 

Uansett. Mormors kjole. Den har hengt der til spott og spe lenge. Jeg har vært så feit (og ferdig) at jeg ikke har klart å komme inn i den, langt mindre dra opp glidelåsen. Men etter en kraftkur i vinter, så smatt jeg inn i den så lett som bare det før sommeren. Og gledet meg allerede da til middagen på Slottet. Endelig.

Men det var før Raymond åpna ølkrana i Oslo, og yours truly kunne dingle på bar igjen. Det er jo sånn blitt i Høyre, at kan du skylde på byrådet i Oslo, så gjør du det. Så da gjør jeg det. Det er Raymonds feil at jeg er feit igjen, men heldigvis ikke så tjukk som jeg var. Så det var med nød og neppe glidelåsen gikk opp, og jeg gikk inn. Et godt dametriks er for øvrig å ha med et sjal du kan drapere rundt deg når du sitter ved bordet. Det er jo da du buler mest, ikke når du står.

Vel inne på middagen oppdager jeg at jeg har jo havnet på festbordet. Vi er langt nok unna Kongen til at han se oss, og det er bare trivelige folk der. Men siden jeg var omringet av Ap, Sp og FrP'ere, så alle til meg for etikette og dannelse. Man er da ikke leder av Oslo Høyre for ingenting. Men som kjent går jeg snart av (apropos feit og ferdig), og det kan jo blant annet skyldes prekær mangel på nettopp etikette og dannelse. Men noe kunne jeg lære bort. Det er lett å bli forvirret når man kommer fra et tynt møblert hjem, med kun ett bestikk og tror hvitvin skal serveres i fløyteglass. Så. Man spiser utenfra og innover. Man drikker av det glasset mannen som serverer skjenket i sist. Og man skåler først, og klapper for talen når man har satt fra seg glasset. Er ikke verre enn det. Selv en enkel jente fra Groruddalen får til det, altså meg. 

Mot bedre vitende gikk turen også i år til Lorry, der stamgjestene fortvilet blir fortrengt av de som er valgt til å representere dem og smarte lobbyister med kredittkort i baren. Hvis noen av de har forsøkt å påvirke meg, så var det bortkasta penger. Det er relativt mørkt etter midnatt, for å si det sånn. Etter å ha reddet en journalist fra en krevende samtale, fant jeg nok et trivelig bord med kollegaer i godt humør. Så det skal Hans Majestet ha - evnen til å forene folk og fe er udiskutabel. 

Så dette var virkelig en god start på stortingsåret. Nå tikket også datoen for sentralbanksjefens årstale inn - og det gledes. Men til tross for push-up og hold-in så overlevde ikke glidelåsen i mormors kjole natten. Så da møter jeg nok i mørk dress og med skumle hensikter. 

Usosial fattigdomsdebatt

Vi har et høyst reelt fattigdomsproblem i Norge. Derfor er det så viktig at vi treffer godt når vi diskuterer sosiale forskjeller og tiltak for fattigdomsbekjempelse.

Det norske velferdssamfunnet er til enhver tid mer enn summen av offentlige ytelser. Det er muligheten for å lære gjennom lek i barnehage, sørge for muligheter til alle gjennom en god offentlig skole, ha et anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som tar vare på oss, når vi av ulike grunner ikke kan det selv. Staten skal være mye for dem som trenger den mest, og må derfor nødvendigvis være litt mindre for oss andre. Denne tanken er det store skillet i norsk politikk.

Les hele spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Oslo - vår lille planet

Oslo er en egen planet. Du kan reise hit fra hele landet og komme hjem. Finne dine egne. Finne deg selv. Her kan du stå ensom i en folkemengde, og finne fellesskap i en trappeoppgang. Her bor noen av de fattigste rygg i rygg med noen av de rikeste. Den største forskjellen var inntil nylig ikke mellom øst og vest i byen, men internt i Alna bydel. Mange vet ikke en gang at vi har en bydel som heter Alna, langt mindre at den er oppkalt etter elven som går gjennom hele byen.

Mangfold er Oslos styrke. Byen vår omfavner folk uten å holde dem fast.

Les hele spalten i Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Forsvarskrig og motstandskamp

Arbeidstakerorganisasjonen LO og Høyre er uenige om en del ting. Men vi er faktisk enige om at norsk arbeidsliv skal være trygt, godt organisert, med faste, hele stillinger som hovedregel. Og det er det.

Likevel velger LO og leder Peggy Hessen Følsvik krigsretorikk mot Høyre for å svartmale både tilstanden i norsk arbeidsliv og Høyres arbeidslivspolitikk. I en debatt i NRKs Dagsnytt 18 sa hun nylig at LO har vært i forsvarskrig mot Høyre de siste åtte årene og drevet motstandskamp mot regjeringen. Forsvarskrig? Motstandskamp? Seriøst?

Det er ingen grunn til å svartmale norsk arbeidsliv eller bruke krigsretorikken til LO.

Les spalten i Dagsavisen her.

Slipp Oslo fri

Leserinnlegg kun på trykk i papiravisen 15. februar 2021 etter at Dagsavisen kritiserte undertegnede tilgjengelig både på nett og papir. 

Under overskriften «Slipp Oslo fri» mener Dagsavisen på lederplass at jeg er stygg mot byrådsleder Raymond Johansen når jeg sier at tiltaksbyrden på Oslo blir tung når byrådet ikke gjør jobben sin. De støtter Johansen i at han skal overta styringen over smittevernstiltakene i byen.

Så langt har det ført til at Oslos restauranter og uteliv ikke fikk noen mulighet til å kompensere for tapte inntekter i høysesongen fordi byrådet slepte beina etter seg, og verken sørget for gratis gateleie og større uteplass da det var sol og sommer. Det kunne gjort næringen mer økonomisk robust for å stå gjennom vintermånedene.

Da den varslede smittebølgen slo innover Oslo da høsten kom, manglet kommunen testkapasitet. Byrådet, som ellers skyver private helseleverandører ut under merkelappen velferdsprofitører, måtte bite i det sure eplet og inngå kontrakter med nettopp private helseleverandører for å få opp den kapasiteten de selv ikke hadde brukt sommeren på å bygge opp.

Da september kom og smittetallene gikk opp, brukte byrådsleder Raymond Johansen tiden på å krangle med helseminister Bent Høie om hvilke smittevernstiltak han ville innføre. Han var mer opptatt av hva han ikke skulle gjøre på pressekonferansen han holdt om saken. Noen uker senere så vi resultatet. Mens resten av Norge åpnet opp, måtte Oslo stenge ned og har så godt som vært stengt siden.

Skylda har Raymond Johansen lagt på øst-europeiske arbeidstakere, som i hovedsak har jobbet andre steder i landet. Samtidig har smittetallene i befolkningsgrupper med pakistansk, somalisk og irakisk bakgrunn vært skyhøye i enkelte bydeler i Oslo øst. Ja, vi har en tung tiltaksbyrde i Oslo, og vi er lei av den alle sammen. Men når vi ser hvordan byrådet har forvaltet den kommunale friheten til å styre tiltakene, så er jeg redd vi står i fare for å måtte leve med nye tunge tiltaksbyrder med en byrådsleder hvis ambisjon er å ikke gjøre som Bent Høie sier.