Peter Damian

Peter Damian Kirkelærer
Født		1007 Ravenna
Død		ca. februar 1072 Faenza
Beskjeftigelse		Diplomat, katolsk prest, filosof, katolsk biskop (1058–), katolsk teolog
Embete		Cardinal-bishop of Ostia (1058–1066) abbed kardinal (1058–) apostolisk administrator (1060–1066)
Gravlagt		Faenza Cathedral
Utmerkelser		Kirkelærer
Saligkåret		Uformelt rett etter sin død
Helligkåret		Formelt 27. september 1828
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		21. februar
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Faenza, Fonte Avellana, mot hodesmerter
I kunsten		Som kardinal med bøker, pisk, krusifiks og hodeskalle
Peter Damian på Commons

Klosteret Fonte Avellana. Dante besøkte det i 1310 og beskrev det i Den guddommelige komedie, 21. sang.

Vita Beati Romualdi

Peter Damian (italiensk Pietro Damiani, latin Petrus Damiani) (født 1007, død 22. februar 1072) var en av Den katolske kirkes kardinaler og er utropt til helgen og kirkelærer; skytshelgen for byen Faenza og benediktinerklosteret Fonte Avellana, og mot hodepine.

Damian ble født i Ravenna i Italia, og var yngste sønn i en nokså fattig adelsfamilie. Foreldrene døde tidlig, og han ble tatt hånd om av en eldre bror, som skal ha mishandlet ham og brukt ham som ulønnet tjener og griserøkter. Men en annen bror som var erkeprest i Ravenna, adopterte ham og sørget for at han fikk en god utdannelse. Denne broren het Damian, og Peter tok dette navnet som sitt etternavn.

Etter studier i grammatikk, retorikk og jus ble han i 1028, bare 21 år gammel, professor i Parma. Han startet en egen skole, og fikk mange studenter som gjorde ham velstående. Hans fromhet påla ham å utføre botsøvelser og leve et strengt liv med faste og våkenetter, og han bar en skjorte av hår under klærne. Han ga store almisser, og ba fattige til sitt bord, der han serverte dem selv. På et tidspunkt før 1035 fikk han besøk av to munker fra Fonte Avellana. De fortalte om klosterlivet, og i 1035 sluttet han seg til dem etter å ha holdt en førti dager lang retrett i en liten celle. Han ble straks akseptert av ordenen.

Ordenen han gikk inn i, kalte seg «avellanerne», og var grunnlagt av Romuald av Ravenna i 1012. Den fulgte «Benedikts regel» (Regula Sancti Benedicti), og var knyttet til kamaldulenserne, en reformert gren av benediktinerordenen. De to ordnene ble formelt slått sammen i 1569. Munkene bodde to og to i små hytter eller klostre, som de ikke fikk forlate. De avla også livsvarig taushetsløfte.

Det strenge livet førte til at Peter fikk kroniske søvnproblemer og andre helseplager.^{[trenger referanse]} I en hvileperiode leste han spesielt mye i Bibelen og patristiske skrifter, og etter at han var frisk igjen, ble han utpekt til å forelese for medbrødrene. Guido av Pomposa inviterte ham også til å forelese i andre klostre i nærheten. Peter skrev i 1042, en biografi om Romuald.

Han kopierte håndskrifter som del av den pålagte arbeidstiden. Han ble også klosterets økonom (economus), og skrev en regel for eremittene.

Damian ble utnevnt til prior for klosteret i Fonte Avellana fra 1043, og satte igjennom streng askese med faste og daglige selvpiskinger. Han var en botspredikant som refset både befolkning og geistlighet. Mot sitt eget ønske ble han utpekt til abbedens etterfølger, og abbeden måtte kreve lydighet av ham. I tiden som abbed grunnla han fem nye klostre.

Han var lettet da pave Benedikt IX gikk av for andre gang i 1045, og skrev til den nyvalgte paven Gregor VI med oppfordring om å rydde opp i de skandaløse forholdene i kirken - særlig livsførselen til enkelte biskoper provoserte ham - men da han fikk vite at Gregor hadde sikret seg pavestolen ved hjelp av bestikkelser, ble han Gregors uttalte fiende.

Han skrev også til pave Klemens II, og fortalte at han var skuffet over hvor tregt reformarbeidet gikk.^{[trenger referanse]} Paven besøkte Peter i eneboercellen, men døde så på vei til Tyskland, før samtalen kunne bære frukt. Etter Damasus IIs korte pontifikat ble Pave Leo IX valgt, og han hadde allerede gode kontakter med reformbevegelsen. Derfor ble Peter invitert til flere synoder i Italia, hvor han prekte mot simoni og presteekteskap, som han regnet som sin tids store onder.^{[trenger referanse]} Han var samtidig kritisk mot noen sider ved pavens virke, som det pavelige militære engasjementet mot normannerne i 1053.^{[trenger referanse]}

Keiser Henrik III ønsket reformer i kirken, og Damian stilte seg på hans side i kampen mot simoni og for geistlig sølibat. I 1051 utga Damian Liber Gomorrhianus («Gomorraboken», jfr Sodoma og Gomorra), rettet til pave Leo, med sterk kritikk av geistligheten. Selv pave Leo, som var enig i det meste i boken, følte seg nødsaget til å si at den var overdrevet. I 1053 skrev Peter en ny bok, Liber Gratissimus, hvor han angrep simoniet. Det pågikk på den tiden en debatt omkring gyldigheten av simonistiske ordinasjoner, og mange hadde ventet at Peter skulle erklære dem ugyldige, men det gjorde han - i motsetning til andre samtidige reformatorer - ikke. Boken var omstridt, men Peters syn vant frem og var det ledende standpunkt ved utgangen av 1100-tallet.

Pave Stefan IX ble valgt i 1057. Han hentet Peter til Roma, og utpekte ham til kardinalbiskop av Ostia, mot Peters vilje. Peter måtte trues med ekskommunikasjon for å bøye seg. 30. november 1057 ble han kardinalbiskop og samtidig administrator for Gubbio bispedømme. I Fonte Avellana ble Johannes av Lodi utnevnt til ny prior. Han skrev den viktigste biografien om Peter.

Som kardinal spilte han en viktig rolle i fremdriften av den gregorianske reform. Han var også svært energisk i arbeidet mot de forskjellige motpavene, og han gikk sterk imot lekfolks investitur. Allerede fire måneder etter at Peter ble kardinal, døde Stefan. Det ble i 1058 valgt to paver, motpave Benedikt (X) og pave Nikolas II. Peter nektet å delta i innsettelsen av Benedikt, og sørget i stedet for å få valgt Nikolas som rettmessig pave. Nikolas var ikke en sterk person, og Peter var en av hans nærmeste rådgivere. Peter deltok, sammen med 112 andre biskoper, på en synode i Lateranet i 1059, hvor nye regler for pavevalg ble vedtatt. Det er grunn til å se ham som en av arkitektene bak dette, fordi det er helt i tråd med hans standpunkter at retten til å velge pave nå ble reservert for kardinalene.

Etter Nikolas IIs død deltok Peter også ved pavevalget 1061, hvor pave Alexander II ble valgt. Alexander hadde samarbeidet med Peter om reformer i Nord-Italia. En motpave, Honorius (II) ble også utnevnt, med støtte fra den tysk-romerske keiseren. Peters lange argumentasjon som ble lest opp for et konsil i Augsburg, bidro sterkt til at Honorius i 1072 mistet keiserens støtte og måtte trekke seg.^{[trenger referanse]}

Hans siste oppdrag var til hjembyen Ravenna, hvor erkebiskopen Henrik hadde blitt ekskommunisert for sin støtte til motpaven. Erkebiskopen døde rett før Peter kom frem, men han fikk forsonet andre i kirken der med paven og gjenopprettet dermed roen i bispedømmet.

På vei tilbake til Roma fikk han plutselig kraftig feber rett utenfor Faenza, og etter åtte dager døde han i benediktinerklosteret Santa Maria Foris Portam. Munkene gravla ham straks i klosterkirken, fordi de regnet ham som hellig og ville sikre relikviene.

I 1826 ble hans levninger flyttet til katedralen i Faenza, der de i dag befinner seg i en urne i ett av kapellene.

Ettermæle

Det oppsto en helgenkult rett etter hans død, som spesielt var sterk rundt Ravenna, blant kamaldulenserne, i Cluny og på Monte Cassino. Kulten ble offisiell først den 27. september 1828, da Leo XII helligkåret ham og utnevnte ham til kirkelærer.

I Den guddommelige komedie plasserte Dante ham i paradiset, der Damian betrodde Dante at den søte musikken Dante hadde hørt i andre sfærer, var fraværende her fordi disse åndenes musikk ville overvelde gjestens hørsel. Han hevder at samtidens geistlige var så forspiste at kappen deres dekket både rytter og hest. Damians ånd hevder også at Paulus gikk rundt «barføtt», og var «mager». Men nå, mener han, er paver «så tykke at de trenger noen til å holde seg oppe, en på hver side og en foran, og en til å lempe dem opp på hesten». Bemerkningen får de tilstedeværende åndene til å bryte ut i et rop så Dante går i bakken. Beatrice trøster ham med at utropet var en bønn som vil bli besvart alt i Dantes levetid, når Gud straffer den fordervete geistligheten.