Doris Lessing - Under my skin

Tittel: Under my skin - My Autobiography Vol. 1
Sjanger: Biografi
Forlag: Harper Perennial
Utgitt: 1994
Sidetall: 419 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg pleier å nevne Doris Lessing som en av mine favorittforfattere, men faktum er at jeg egentlig ikke har lest veldig mange av bøkene hennes, jeg tror dette blir min femte. Men hun har skrevet en av mine absolutte favorittbøker noensinne, 'The Golden Notebook' og for den alene fortjener hun favorittplassen.

Dette er det første bindet i hennes selvbiografi, og tar for seg årene fra fødselen i 1919 til hun flytter til London i 1949. Lessing blir født i Persia der faren jobber i bankvesenet, men familien forlater landet når hun er barn. De tilbringer et halv år i England før de emigrerer til daværende Sør-Rhodesia, det som nå er Zimbabwe, og starter et liv som nybyggere i bushen. Gjennom boka følger vi Lessing gjennom oppveksten på gården, skolegangen, hennes vei inn i både arbeidslivet og det politiske livet, to ekteskap og like mange skilsmisser og tre barnefødsler. Selve skrivingen hører vi foreløpig ikke så mye om, annet enn at hendelser og personer stadig omtales med kommentaren "dette inspirerte ... i bok ..." og vi hører at hun skriver på det som skal bli hennes debutbok, 'The Grass is Singing.'

Lessing er en svært analytisk forfatter, noe også denne selvbiografien bærer preg av, og det er ingen stor overgang fra å lese romanene hennes til å lese skildringer av virkelige hendelser. Hun forteller om personer, steder og hendelser, men tar ingenting for gitt. Hun kommenterer utfordringrene som møter enhver biograf, og kanskje spesielt den som skal skrive om seg selv. Hvor mye husker man og hvor mye er rekonstruert ut fra hva andre har fortalt en? Hvordan kan to mennesker huske samme hendelse på totalt ulike måter? Hvordan husker du ting forskjellig avhengig av hvor i livet du er når du tenker på det? Er det i det hele tatt mulig å forstå en tid man ikke selv har gjennomlevd?

Vi hører mye om Lessings oppvåkning som politisk menneske. Hun var medlem av det kortvarige sør-rhodesiske kommunistiske partiet, og var en tidlig forkjemper for de svartes rettigheter i det som da var en britisk koloni. Et lite populært, og ganske marginalt standpunkt på det tidspunktet hun bodde der. Hun unnskylder seg på ingen måte for standpunktene hun hadde, i stedet analyserer hun samtiden hun var en del av og prøver forklare hvordan dette var en helt naturlig ting å bli en del av basert på hva som var de reelle alternativene. Hun beskriver gruppen hun selv var en del av som en ganske uskydlig utgave, først og fremst fordi de var en minioritet i et samfunn styrt av andre verdier, men at om omstendighetene hadde vært annerledes, hadde ikke veien vært lang heller for dem til hvordan kommunismen så ut i land som fik den som sitt styresett.

We should be careful of the company we keep - and the language we use. Regimes, whole countries, have been taken over by language spreading like a virus from minds whose substance is hatred and envy. When armies are teaching soldiers to kill, the instructors are careful to put hateful epithets into their mouths: easy to kill a degenerate gook or a black monkey. When torturers teach apprentices their trade, they learn from an ugly lexicon. When revolutionary groups plan coups, their oppopnents are moral defectives. When they burned witches, it was to the accompaniment of a litany of calumny. (s. 276)

Men Lessing beskriver også sin vei ut av kommunismen, og hvordan dette gjorde henne til en sviker i manges øyne.

Hun skriver også mye om forholdet til sin biologiske famile i denne første delen av biografien, jeg mistenker at de kommer til å spille en mye mindre rolle i volum 2. Hun hadde et anstrengt forhold til moren som hun oppfattet som veldig kontrollerende, men bet aggresjonen i seg heller enn å ta opp kampen. Hun hadde et nærere forhold til faren, men han ble tidlig veldig syk og sykdommen forandret ham. Hun har også en eldre bror som hun hadde et nært forhold til som barn, men som hun beskriver som svært forskjellig fra seg selv og etterhvert som de ble voksne beskriver hun ham som en mann uten kontakt med følelsene sine.

Jeg synes denne boka var veldig god, og ble minnet på hvorfor jeg likte Lessing så godt i utgangspunktet. Hun er en svært intellektuell forfatter, og tekstene hennes er fulle av refleksjoner som får tankene mine til å spinne av gårde på egenhånd. Hun diskuterer ikke bare sitt eget liv, men også samtidien hun har vært en del av. Som for eksempel her:

Which brings me back to: why do we ecpect so much? Why are we so bitterly surprised when we - our country - the world - lurches into yet another muddle or catastrophe? Who promised us better? When were we promised better? Why is it that so many people in our time have felt the emotions of betrayed children? (s. 312)

Jeg er inspirert til å lese flere av Lessing-bøkene jeg har i hyllene, det har etter hvert blitt ganske mange av dem. Kanskje det til og med skal få bli et av lesemålene mine for neste år?

Denne boken er for øvrig lest i forbindelse med Moshinistas biografilesesirkel der månedens tema er forfattere.

Bokhylledilemma

Vi skal flytte i november. Det er såpass lenge til at det er for tidlig å begynne med seriøs pakking, så i stedet har jeg begynt å rydde.

Foreløpig har jeg vært gjennom klesskapet og DVD-hylla som begge ble betydelig slanket etter innsatsen. Og det argumenteres heftig fra alle kanter (bortsett fra min) om at neste punkt burde være bokhylla.

Jeg har faktisk allerede sortert ut en full banankasse med bøker helt uten at det gjør vondt noe sted. Det er siste rest av krimbøkene som ryker, pluss en del bøker jeg med 100% sikkerhet kan si at jeg aldri kommer til å lese. Noe er kokebøker jeg aldri har åpnet, hobbybøker, innredningsbøker og rester fra et biblioteksalg der jeg ikke vet helt hva jeg tenkte på. Det må innrømmes at noen av dem også er dubletter. (Nei, jeg har ikke alltid oversikt over hva jeg allerede har når jeg kjøper nye bøker.)

Men så begynner det å bli vanskelig...
Jeg hadde en periode etter at jeg var ferdig på forfatterstudiet der jeg kjøpte en masse av det jeg kaller "flinkisbøker". Altså bøker jeg kjøpte fordi jeg følte jeg burde ha lest dem mer enn at jeg hadde lyst til å lese dem.

I praksis vil dette si at jeg kjøpte ganske mange klassikere. Men jeg har kjøpt dem på et tidspunkt der jeg hadde lite penger, og de aller fleste er kjøpt på Fretex eller bibliotekutsalg, og er ikke akkurat pene utgaver. Det er dessuten mye engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse, noe som er en stor del av grunnen til at jeg ikke har lest dem enda. Jeg har ikke lyst til å lese Jane Austen, Hemingway eller John Steinbeck på norsk, så hvorfor er hyllene mine fulle av det? Hvor råflott er det å kaste ut alle engelskspråklige klassikere i oversettelse og begynne på nytt med pene utgaver?

Jeg har også en god del norske bøker jeg vet jeg aldri kommer til å lese igjen. Men det sitter langt inne og kaste dem ut likevel. Og kaster jeg ut for mye, blir jo hyllene bare tomme. Når jeg nå strengt tatt for mer plass til bøker, er det jo bare dumt å ha færre, eller?

Sånn bortsett fra når de faktisk skal bæres fra et bosted til det neste da. Akkurat da hadde det vært helt ok og ikke ha flere bøker enn det var plass til i en ryggsekk.

Så, bokfolk, hva tenker dere? Hvilke prinsipper råder i dine boksamlinger? Beholder du alt eller bare det du vil lese på nytt?

Månedsoppsummering juli

Jeg er inne i en god leseperiode, og jeg har lyst til å lese omtrent alle bøker jeg hører om.
Ulempen er at jeg blir litt småstressa av alt jeg vil lese som jeg ikke rekker, men fordelen er at jeg tross alt leser mer enn jeg har gjort på lenge.

Fasiten for juli forteller at jeg har lest ti bøker, hvorav én er en tegneseriebok.
Tatt i betraktning at jeg overhodet ikke har hatt ferie i juli, sier jeg meg veldig godt fornøyd med det.

Lista er som følger:

• Heidi Sævareid - Slipp Hold
• Joe Abercrombie - Half a War
• Mark Weid og Alex Ross - Kingdom Come 
• Harper Lee - Go Set a Watchman 
• Ingvild Rishøi - Vinternoveller 
• Doris Lessing - Under My Skin: My Autobiography Vol. 1 
• Andy Weir - The Martian 
• Ray Bradbury - Fahrenheit 451 
• Kate Atkinson - Life after Life 
• Robin Hobb - Assasin's Apprentice (Farseer trilogy #1)

En tegneseriebok, en biografi, fire science fiction og fantasy romaner, tre realistiske romaner og en novellesamling. Åtte lest på engelsk, to på norsk. En av bøkene var en gjenlesning (Vinternoveller).

Jeg var så kry i juni fordi jeg faktisk hadde skrevet fire bokomtaler, i juli har det bare blitt én helt på tampen. Men omtale om Lessing-biografien kommer 15. august i forbindelse med Moshonistas biografisirkel, og det er mulig jeg kommer til å skrive om noen av de andre også.

Månedens favoritt var Life after Life, en bok som minte om filmen Sliding Doors fordi den utforsker hvordan enkle valg kan sende livet ditt i to helt ulike retninger. Vi følger Ursula fra fødsel til mange ulike versjoner av hennes død. Hver gang hun dør, begynner teksten på nytt fra et punkt i livet hennes og et valg som tas på en annen måte sender henne i en annen retning. Hoveddelen av boka finner sted på ulike steder under andre verdenskrig, og jeg likte mulighetene boka ga til å vise tilfeldighetene i hvor du står i krigen. Jeg likte imidlertid virkelig ikke de siste 30 sidene, så det ødela litt av helhetsinntrykket. En knapp nummer to var Lessings selvbiografi, som jeg altså skal skrive eget innlegg om senere, og jeg likte også veldig godt den norske ungdomsromanen Slipp Hold, som Julie har skrevet om her.

Månedens skuffelse var todelt. For det første Go Set a Watchman som ikke var i nærheten av å leve opp til To Kill a Mockingbird. Mesteparten av tida satt jeg med det jeg på engelsk ville kalt en 'disgusted twitch' i overleppa - det er rett og slett ikke hyggelig å sitte å lese karakterer som lirer av seg den ene leksa mer rasistisk enn den andre. Det ble rett og slett helt umulig å like denne boka.

Den andre skuffelsen var faktisk Joe Abercrombie. Jeg jublet under hele den første halvdelen av boka og syntes avslutningsboka var trilogiens beste, helt til Abercrombie tok et valg for hvordan konflikten skulle løses som jeg bare virkelig ikke kan fordra når jeg leser fantasy. Jeg skal ikke si hva det er fordi spoiler, men for meg ødela det boka. Men, nå er denne YA trilogien ferdig, og jeg håper han beveger seg tilbake til universet fra voksenbøkene og kommer med flere bøker derfra.

Så var det oppsummering av målene. Slipp Hold var den tredje norske 2015 boka jeg har lest i år, og den første jeg har lest som sorterer under åpen klasse. Hobb sto i bokhylla mi da året begynte, så hun gir kryss for det og Vinternoveller gir årets første novellekryss, selv om jeg også leste den i fjor. I tillegg blir det bio-kryss for Lessing. Litteraturmagasinene har jeg totalt mistet oversikten over hvor mange jeg har fått, men jeg har i hvert fall ikke lest noen denne måneden...

• 3/20 norske bøker utgitt i 2015
• 14/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 5/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

I august er planen å lese i hvert fall to nyinnkjøpte novellesamlinger, noe som burde hjelpe på det målet. Jeg har også tre norske 2015 bøker fra biblioteket liggende i hylla som jeg burde komme gjennom i starten av måneden før de må leveres. Det ser faktisk skremmende oppnåelig ut å kunne greie lesemålene for 2015, om jeg bare fokuserer litt og setter inn støtet på norskskrevet fantasy.