Historie

DETTE ER HISTORIEN TIL DE TI FØRSTE ÅRENE 

TIL ATELIER MELLOMROM.

FORTSETTELSE FØLGER PÅ:

mellomrom.net

Om collage

Jeg fant en liten skatt i en skrivebok jeg trodde var tom. Det må være noe jeg har skrevet til åpningen av min første utstilling i 2011. Den het «Urolige dikt» og bestod av uroer med bilde og dikt som hang i taket. Dette har jeg skrevet om å lage collage:

Jeg er ikke noe god til å male. En gang prøvde jeg å lære meg akvarell. Det ble mye prøving og feiling og jeg gikk på en kurs, men det eneste jeg fikk ut av det var at dette fikk jeg ikke til. Likevel fortsatte jeg å male i årevis, fordi det var så gøy å leke med fargene og se hva de fant på når jeg ikke kontrollerte dem for mye. Så lærte jeg collage, og det løsnet. Alle de mislykkede bildene ble revet i biter og satt sammen på nytt med masse vann, lim og ny maling. Jeg begynte å samle på papir, magasiner, teaterprogram, servietter, håndlaget papir og alt som var mykt og godt å ta på og ville trekke lim og la seg feste i et bilde. Og jeg likte ideen med collage med en gang. Kanskje fordi jeg er nød til å leve med sykdom og har måttet utforske det å bruke det man har, og gjøre mest mulig ut av det. Forme og foredle det som finnes, når det ikke er mulig å bare skaffe seg det man ønsker seg. Som en frisk kropp. Eller et annet liv med spennende jobb og anerkjennelse. I stedet snu og vende på det som faktisk finnes og bruke det som best mulig, og oppdage at det kan jo bli noe vakkert ut av det! Livet kan bli et skapende liv, noe å være stolt av likevel. Og de mislykkede akvarellene kan bli et nytt bilde, og til slutt så mange at de havner på en utstilling.

Skrivepause

Jeg har hatt skrivepause siden jeg sendte Crescendo til forlag i desember. Laget mange nye bøker av allerede ferdige dikt. Jeg jobber med to samlinger, En med korte dikt og en med prosa-tekster. Nå har jeg flere nye eksemplar av hver. Det er godt arbeid, gir meg ro. Men nå har vinteren tatt meg... Det gikk bra lenge, jeg holdt ut mørke og regn i mengder fordi en uke med Spansk sol i juleferien holdt kroppen i gang. Men nå er den ganske tom og lengter bare mot vår. Jeg river papir til bøker og prøver holde ut ventetiden. Så har jeg en liten glede av å poste dem på Instagram (@synne.virkesdal) etterhvert som de er ferdige, sånn at noen på en måte ser hva jeg har gjort den dagen. Der har jeg funnet mange andre som også lager bøker eller collage eller skriver dikt, og kan bli inspirert av å se det de har laget. Min Instagram-feed har ikke mye kroppspress! Der er bare kunst, bilder, bøker, dikt og litt fra skaperverket.

Aktivitet

Jeg gikk meg vill i aktivitet i høst, og forstår ikke hva som hendte. Trodde jeg hadde lært meg grensene for hva kroppen min klarer, men lærer visst aldri, jeg vil så mye og drivet vekkes så lett når noe ser gøy og meningsfylt ut. Jeg åpnet noen dører på klem i løpet av høsten for å se om det var noe der inne jeg skulle begi meg ut på. Så slo alle dørene seg opp på en gang og ut strømmet massevis av aktivitet. Først var det gøy, så var det ikke gøy lenger, og det som led mest var skrivingen. Det eneste jeg fikk gjort av kreativt arbeid på et halvt år, var å redigere en roman fredig. Det krever ikke så mye annet enn tid, så det gikk an å skvise inn en time her og der. Men jeg har ikke skapt noe nytt på mange måneder.

Så fylte jeg 50 år rett etter nyttår, og det skapte mange tanker. Jeg leste en gang om en kvinne som bestemte seg for å ta av hijaben når hun ble 50. Det var første gang jeg forstod at å fylle rundt år, er en anledning til å begynne med noe, mer enn en markering av ting det er for seint for.  Så hva vil jeg begynne med? En ting er å bare gå med klær jeg trives i, det er på høy tid uansett. En større og vanskeligere ting er å slutte å unnskylde meg for at jeg må leve langsomt, å late som jeg er mer travel enn jeg er, og å kaste meg på ting som gjør at jeg kommer med i aktiviteten rundt meg. Målet mitt fremover er å våge leve langsomt, og være stolt av det. Og det som skjer når jeg lever så langsomt som kroppen vil, er at det blir automatisk tid og krefter til å skrive, og det er jo det jeg vil aller mest! Derfor blir det også et valg om å våge å leve kunstner-livet. Som for meg betyr å ta inn inntrykk, se lytte og fornemme, og så lage et uttrykk for det jeg har sett, hørt, fornemmet. Dette er altså den fine siden av det aller meste frustrerende i livet mitt: At kroppen har så dårlige batterier og må lade hele tiden. Enten kan jeg leve i fastlåst raseri over at rammene er så trange. Eller jeg kan glede meg over at de samme rammene gjør kunstner-livet mulig. Nå har jeg valgt.

Juleminne

Mitt beste minne fra årets jul: Sitte ved et kafebord på en plaza i gamlebyen i Alicante og skrive mens kjæresten leser. Noen barn leker gjemmeleken rundt oss og en gitarist spiller så huden åpner seg for å lytte. Det var gitaren som fikk oss inn til dette stedet, vi gikk etter lyden, satt oss i det hjørnet ettermiddagsolen enda lyser og kjenner lyset. Solen kommer akkurat inn mellom to hustak og treffer mitt kalde, nordlige kinn, stryker meg over håret og sier: Se her, kan du sitte, i denne stolen, dette solgløttet og lytte og bare være til. Gitaren spiller så noen kan danse, men du behøver ikke danse, du kan bare sitte her og være til så lenge solen kommer inn hit, la den treffe deg og du trenger ikke gjøre noe, gjøre deg til. Bare sitt her og la meg stryke deg, sier solen. Så kald du er, sier den. Så kaldt det må være der du kommer fra. Stakkars deg, hvordan holder du ut? Nei jeg gjør jo ikke det, sier jeg, jeg holder jo ikke ut skjønner du. Men jeg må jo bare overleve liksom. Holde munnen over vann så jeg får puste og ikke drukner i mørke. Men det holder hardt, noen morgener får jeg ikke opp øynene. Jeg går med pannen lukket over synsfeltet hele dagen og puster bare så vidt. Så bra du sitter her da, sier solen, bukker og beveger seg bak hustakene, og jeg sier takk for besøket, gitaristen pakker ned og skal gå og jeg løper og gir ham to euro, og sier mange takk på et språk jeg håper han forstår. Smilet mitt forstår han i alle fall, for det svarer han på.

Juleambivalens

«Her kjem eit lite klapp på skuldra til alle dei som ikkje trur på Disney eller Lagunen Storsenter eller Hanne Krogh. Her er litt søstersolidaritet med alle dei som ikkje trur på den feite julenissen eller sølvgutane eller etisk juleribbe eller jul i Skomakergata. Her er litt trøst til alle som lid av absolutt juleambivalens.» Julekonsert med Frode Grytten Beat Band.

Invitasjon til denne konserten i Bergen kom for lenge siden, og jeg sa JA med en gang, ja det vil jeg være med på! En konsert med en forfatter som skriver noveller og dessuten ett dikt i uken til radio-programmet «Salongen» i NRK radio, et dikt som får meg til å grine hver eneste gang. En konsert klokken halv ni mandag før jul, bare det er så sært at dette må jeg oppleve.

Og konserten ble et sånt langt øyeblikk du vet, der du tar et steg til siden og ser livet ditt på ny, og får deg til å tenke på hvor du vil, gå den veien, eller kanskje den? Med sjelfulle rocke-sanger som ikke gav minner om jul og lange tekster lest fra scenen midt i musikken, var det bare å flyte med og le og grine om hverandre. Og jeg tenkte på ting som at jeg ganske snart fyller 50 år. Og hva slags 50-åring vil jeg bli? Jeg har vært så redd for at kroppen min skulle ramle sammen og skrumpe inn, at det livet jeg har levd, som ikke har vært glatt og pent, skal vise igjen på utsiden mer enn det allerede gjør. Som den kraftige grå stripen i håret som kom den natten vi trodde vi hadde mistet jenten vår. Eller posene under øynene samlet opp alle vinternettene jeg ikke har fått sove for det er for mørkt. At jeg skal bli helt krøllete og full av arr, hele meg, med hull som iskalde blikk har etset, ord som har slått hakk av kantene mine. At alt dette skal vise igjen på overflaten og jeg skal se like oppskrapt ut på utsiden som jeg føler meg inni mange ganger. Jeg ser på nystrøkne kvinner som alltid har press på rette plassen i alle brettene sine, og er så veltrente og trener til halvmaraton, og har jo trodd at det er sånn det er best å se ut når man er omkring 50 år. Så ser jeg dem i lyset fra denne scenen med ekte musikere og en ekte forfatter, og skjønner at det er ikke sånn jeg vil se ut: Glatt og strykefri, mager og med mer muskler enn former, uten spor av levd liv eller smilerynker, hår bleiket til en farge ingen egentlig har, og pine-trange bukser, så alle får se resultatet av all treningen og forsakelsene. Jeg ser på Frode Grytten (nøyaktig 10 år eldre enn meg) som leser tekster så såre og hylende morsomme at vi hikster. Og jeg skjønner det: Han hadde hverken vært sår eller hylende morsom om han gikk Skarve-rennet hver vinter. Ansiktet hans er grav-alvorlig, salen hyler av latter, følget mitt tørker tårer og han er helt, helt alvorlig i den svarte dressen. Så veksler han blikk med en av musikerne, og smiler. Og det er så vakkert det smilet, og de smilerynkene. Hvem i all verden fant på at vi ikke skal ha smile-rynker? Det skulle vært straffet med bøter og fengsel å si at levd liv ikke er vakkert!

Slutten

Jeg har vært på slutten av omskrivingen av "Crescendo" en stund. Men hvordan vet jeg når det er ferdig, har jeg lurt på. Jeg har gått gjennom bunken med lapper fulle av ideer, samlet disse månedene jeg har vært i dette universet. De er skrever på post-it, konsert-program, notatbok-sider og hva enn som har vært i nærheten når ideene har kommet. Er alt som skal med, kommet med? En liten endring på side 47, fører med seg omskriving av side132 og 205. Sånn har jeg holdt på i ukesvis.

Med skrekk i kroppen begynte jeg i helgen å se på siste kapitel. Slutten er viktig, og jeg synes denne er god, men jeg måtte gjøre endringer. Det var bare å gjøre det, bryte opp og sette sammen igjen. Så kjente jeg plutselig at der, la jeg siste biten i puslespillet på plass. Klikk, sa det. Så var plutselig romanen ferdig! Det var en rar følelse, kjentes åpent, og litt trist. Jeg kommer til å savne jenten jeg har skrevet om. Men, hun har fått sitt eget liv. Og jeg vil så intenst at hun skal få komme ut i verden og bli lest av mange! Nå leser kjæresten korrektur, og så skal hun sendes ut i verden igjen, på nye forsøk på å finne et forlag som vil lage bok av det jeg har brukt tre år til sammen på å skrive.

Jeg har jobbet lenge med en presentasjon av boken. Dem ble ferdig i går, og ble sånn:

Hva finnes når du ikke ser?

Crescendo handler om Sol som er blind og vokser opp med mormor og en engstelig mor. Et sommerbesøk åpner porten til verden utenfor, til Jon som tar henne med til musikken, og til kampen for å gå på skole. Fortellingen starter forsiktig og øker i tempo ettersom Sol blir eldre, en dag på kafe kommer kjærligheten inn døren, samtidig som drømmen om å spille sammen med andre vokser i styrke.