Spenning

Mannen har fått jobb med å starte byggearbeidet på en yrkesskole i Foya, Liberia. Det er en drøm for han, men jeg innrømmer at det skaper mye uro i livet... Om jeg skal være med, lurer jo alle på. Det vet jeg ikke enda, ikke før han har vært der i april og satt i gang for-arbeidet. Siden følger èn eller kanskje flere vintre (=tørketid) med bygging. Men sånn uro får meg jo til å tenke på hva som er viktigst i livet. Det utkrystaliserer seg hva jeg må ha for å leve, enten det blir her eller der. Og høyt på listen, kjempehøyt, står SKRIVING. Det må jeg bare! - Men det er også et arbeid det går an å ta med seg.

Mens uroen driver på, konsentrerer jeg meg om arbeidet her og nå, og det gjør godt å bare være i det og jobbe og jobbe. Det er bare en måned til SPOR, og tenke-snoren jeg holder på med tar form. Jeg skal fylle hagen med en lang tørkesnor, og på den skal jeg henge massevis av hvitt tøy som jeg har skrevet spørsmål på. Spørsmål av den ekstiensielle sorten, som:

ER DU DEN SAME UTANPÅ OG INNI?

 

Det er ikke så krevende som mye annet av det jeg skriver. Spørsmålene formulerer jeg fra egne dikt og innspill fra medhjelperne Ellen og Per Øyvind. De må formuleres så de klinger godt, og nynorsken må være rett. Så skriver jeg sprømålene på klærne med tøyfarge. Klær og annet hvitt tøy har jeg fått fra venner og kjente og fra mange turer på Fretex. Vi hadde et prøve-oppheng i helgen, og det så veldig bra ut! Bilder følger.

Kampen mot det sterile

Av å jobbe på bibliotek har jeg blitt nødt å lære å  kaste bøker. Og det blir stadig mer nødvendig hjemme hos folk og, siden det trykkes for mange bøker og vi har råd å kjøpe dem, så de hoper seg opp. "Bøker er ferskvare" sier bibliotekaren, sjefen min. Så går de til resirkulering, som restopplaget av diktboken min har gått til nå. Men jeg har funnet en ny måte å bruke gamle boker på: Så karse mellom sidene, vanne dem og binde sammen, sette på fat og vanne hver dag. Se, det virker!

 

E-boken har inntatt huset, jeg fikk lesebrett til jul. Det leste jeg fire bøker på da jeg lå syk i januar, enten kjøpt eller lånt på biblioteket fra sofa`en. Genialt, joda. Men det er ikke bok, det er en hurtigkjøpt fil på skjerm. Så jeg slutter ikke med bøker. Lukten av dem, fremsiden, om den frister, snu og lese bakpå: Hva handler den om?, kjenne på papiret, bla frem og tilbake når jeg ikke husker hvor personene i handlingen kom fra.

 

Jeg skriver på papir også. Kladder med blyant først, både dikt og lengre tekster. Bruker viskelær og stryker med piler, dette skal dit, roter og knoter til papiret er fult. Så skriver jeg resten på PC. Det er lettere, fint å lagre og dele på den. Men det er ikke papir. Det er sterilt og luktfritt og sjel-løst.  

 

I går så jeg på nyhetne at det skal forskes på å adle frem kyr med jur som passer til melkerobotene. Er ikke kua i sentrum, så maskinen skal passe til henne?!  Og nå leser jeg i avisen at det skal komme en tjeneste hvor man kan scanne varen på mobil og slippe gå via kasse i butikken. Jeg, som blir svett av å handle, tar meg i å gjøre meg klar til å kjempe for køen og den sosiale kontorollen som ligger i at betjeningen skal se hva jeg har kjøpt. For hallo, jeg vil ikke gå aleine rundt i butikken og kjøpe det jeg vil ha og så ut igjen uten å ha sagt hei eller noe annet til et eneste menneske! Jeg vil handle av et levende individ, lese og skrive på papir, leve med feil og mangler og omgås levende materiale. Og det er jeg klar til å sloss for!

Vinter-Oslo

Egentlig er jeg enig med Razika som synger "Du er ingenting for oss" om Oslo. Men nå har jeg vært der likevel, muligheten for gode møter overtalte meg til å ta noen dager i den grå byen. Jeg møtte en svensk forfatterkollega og utvekslet dikt og muligheten for at jeg skal illlusterer hans siste bok. Konklusjonen ble at jeg skal lage noen bilder, så får vi se hva det blir til.

Lunsj med niese Brit Tone, fikk jeg. Og en vidunderlig dag med min retreatvenninne Hanne. Med henne fikk jeg oppleve kunst på Hennig Onstad, som viser moderne kunst. Der var mye som facinserte meg, installasjonere og bilder som traff noe i magen uten å gå veien via hodet. Og der var ting som var veldig sært og liksom bare sært og ikke noe annet. Kjenner nok at det nonfigurative står meg nærmeste. Jeg blir fort lei av naturalistiske bilder. Har jeg sett dem noen ganger, så er jeg ferdig med dem. Er det derimot ikke noe klart motiv, går det nettop rett i magen istedet for at jeg ser etter hva det ligner, og jeg kan stadig finne nye motiv i det. Det er sånne bilder jeg vil lage: Som sier noe, uten å være overtydelig.

"Jeg har aldri sett en opera," sa jeg over kaffen til Hanne. Som tok opp telefonen og ringte og bestilte billetter samme kveld før jeg hadde snakket ferdig. Det som gikk var "Flaggermusen" av Strauss. Blås i det, vi fikk billetter, bak hverandre på bakerste og nest-bakerste rad, øverste galleri. Og det var en opplevelse! Masse lyd, kostymer og en fantastisk scene. I andre akt var koret på scenen, og når de tok i fikk jeg gåsehud. Men historien, den var mildt sagt tynn! "Han kunne jobbet litt med tekstene når han først skulle skrive en opera," var min konklusjon. Men gøy var det. Oslo har sine sider.