Gaveidèer

Jippi, oppdaget nettop at "Øyeblikk" er i salg hos Bokklubben! Plutselig føler jeg meg veldig som ekte forfatter.

Jeg har fått et nytt, spennende oppdrag i dag: Skal dekorere noen glassvegger i Krossensenteret med dikt. Klør i fingere etter å gå i gang. Bare så synd at det må være PC-laget... Skulle så gjerne malt og herjet på de store vindusflatene, de ropte på meg!

Dessuten har jeg begynt å tenke julegaver. Vil lage mindre ting: bøker og bilder, som er overkommelig å kjøpe og gi bort. Og kanskje finne på et stunt for å få solgt? Folk kommer ikke dettende innom, og det er ikke lett å finne noen som vil selge for meg i butikk. - Selv om jeg har funnet to på Strandalandet: En Rød Knapp på Tau, og om en måneds tid HRM design i Vågabakken. Men hva med åpent ateliè på Bergeryggen i advent i tillegg? Mannen har satt meg på noen gode idèer i dag... Jeg er ikke så glad i julefeiringen vi har akkurat. Men når nå alle skal ut og kjøpe gaver sanrt, kan jeg jo tilby noe med innhold...

Tiende

Siden jeg var 22 har jeg gitt tiende - det vil si ti prosent av det jeg har tjent - til saker jeg står for: Retreatsteder, organisasjoner og misjonærer. Nå var det på tide å gi tiende av overskuddet på boksalget så langt. Valget falt på Norsk Folkehjelp, som mannen var aktiv del av i mange år. Og som vi begge synes jobber godt rundt i verden for å skape gode levekår for folk, uten å spørre hvem de er først. Så leste vi på nett i morges, at det finnes en SMS-aksjon blant kristne, der folk oppfordres til å ikke gi til Folkehjelpen fordi de er antisemittiske!!! Hvis man blir antisemitt av å bygge skoler i Palestina, er det ganske mye jeg ikke forstår. Og disse som sender SMS`ene rundt har totalt glemt at det er mange kristne palestinere, som en skulle tro i at det kunne være verd å støtte aldri så lite. Så, da vi gav ti prosent av overskuddet av boksalget til TV-aksjonen, var det både med overbevisning og en stor prosjon trass. Jeg prøver å ha respekt for andres folks meninger, men dette er over grensen for hva jeg i det hele tatt forstår.

Leve enklere

Jeg har begynt å lese Barbro Raen Thomassen`s bok "SOM LILJENE PÅ MARKEN - OM Å LEVE ENKLERE". Hun referere hva  poet Eldrid Lunden har sagt om lyrikken:

"Det går mer tid til å leve den, enn å skrive den."

Og skriver at hun kan ikke skape noen vesentlig uten å leve den tiden som trengs mellom og omkring verkene. Den tiden blir det lite inntekter på. Så for å kunne bruke tid på kunsten og slippe krevende deltidsjobber ved siden av, har familien valgt å leve enklere. Og har gjort en livstil ut av det. Jeg kjenner jeg har lengtet etter denne boken! Både er den vakker med bilder av kunstneren inni. Og tema berører meg.

Jeg vil så gjerne leve enklere! Bruke tid på det som er viktig, og minst mulig på det som ikke er. Blant mindre viktig for meg, er å kjøpe ting... Det er alvor for meg at Gud skapte alt i den rekkefølgen vitenskapen har bevist er riktig: At Han til slutt skapte mennesket, "til å råde over alt" som det står. Det var meningen vi skulle leve i og ta vare på skaperverket. Ikke bruke det opp! Derfor prøver jeg å ikke kjøpe mer nytt enn nødvendig, og bruke om igjen så ofte det lar seg gjøre. Farge og sy om klær, f.eks. - tar ikke mer tid enn å reise til byen og tråle gjennom butikker for å kjøpe nytt. Eller male om igjen et gammelt skap eller ta imot eller kjøpe noe brukt - og gjøre det til sitt. Jeg gjør det fordi jeg ikke alltid har råd til å kjøpe nytt, og jeg gjør det for å ikke bruke opp skaperverket. Men det er også kreativt! Den kreative delen av meg lar seg ikke skru av og på. Jeg tenker farger og former i alt jeg ser, og trenger derfor å ha noe vakkert rundt meg. Det kan bli en konflikt av, fordi det vakre kan koste penger og kreve at jeg kjøper noe nytt. Men det vakre jeg har mest glede av er det jeg har fått, laget, gjort noe med eller eid lenge og har minner til.

Å leve enklere handler også om hvordan jeg bruker tiden min. Jeg må ha tid til det jeg synes er mest viktig. F.eks. trenger jeg tid aleine, og tid med Gud. Den tiden må jeg bestemme meg for å bruke, og ikke kaste bort til noe annet som kan virke lettere tilgjengelig. Jeg trenger å skrive og male, og det må velges, hver dag. Så har jeg bestemt meg for å ikke takke nei til en kopp kaffe, så sant jeg ikke absolutt må! Noen valg er store, andre små.

Men det er mange konflikter som dukker opp når jeg vil leve enklere. Og mange ting jeg ikke klarer gjøre noe med: Skaffe en miljøvennlig bil som er mulig å kjøpe uten å selge huset først, og som kan ta oss opp på fjellet når vi trenger det... Bygge huset på nytt og tenke lurere om energi og lys... Noe lar seg ikke gjøre. Jeg gleder meg til resten av boken, og håper på inspirasjon til min egen bestemmelse om å leve enklere. For det er ikke alltid enkelt...

En link og et spørsmål

Bokprogrammet har kåret norges fineste bokhylle.
Se! Der var mye fint!
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7827638


En kvinne som driver fyfsisk aktivitet med kreftsyke (-og frisk, forstod jeg)
ringte for en stund siden og spurte om hun kunne bruke dette diktet i der:

MELLOMROMMET
Rommet mellom 
to vingeslag
  sidene i en bok
  stegene føttene tar
   
Rommet mellom 

  oss som

gir nødvendig plass

til å bevege seg

der jeg liker å være

Det var klart hun kunne!
I går ringte hun tilbake og fortalte hun hadde brukt det i flere anledninger, og nå hadde hun falt for KOMPASS (står i margen på siden her), og ville gjerne bruke dette diktet videre. Det var også sendt Dagens Næringsliv for å være med i en artikkel. Om det var i orden? Jeg måtte svare ærlig at dikt som er gitt ut, trenger man ikke tillatelse for å bruke. Men du, så glad jeg blir når noen spør likevel! Aller mest det å da få vite litt hvor diktene mine havner. Skrekken er jo at de blir brukt til noe grusomt, som står lysår fra det jeg ville da jeg skrev dem. Dette, var lett å stå for!

BOKSLEPP

Det er onsdag kveld på Forsand Bibliotek. Det regner enorme mengder, og våte gjster kommer inn i puljer, og jeg står spent og tar imot og lurer på hvor mange som egentlig kommer. Eventuelt om vi må dra ut og sokne etter noen som har druknet på veien. Det blir til slutt 36, teller Nina - som låner ut hus denne kvelden.

Vi begynner med Harald og Johannes, som synger og spiller "Vår beste dag." Det er vakkert og vart, stemmen til Harald og gitaren til Johannes lyder godt sammen. Jeg skifter stemning og kommer med et:

BOKSLEPPKÅSSERI

Hva skal vi med forfattere? – I verdens rikeste land?

Der vi har alt, vi trenger ikke forfattere på toppen. Forfattere er brysomme, de stiller irriterende spørsmål og svarer så vi ikke forstår. Ja, da mener jeg ikke de som det er nytte i, de som skriver om oljå og landbruk. Eller krimforfattere. De er også greie. Men disse skjønnlitterære! Som skriver om innsiden og følelser og sånt, og stiller alle disse spørsmålene og skal ha oss til å se ting fra andre sider. Vi vil ikke se ting fra andre sider, her i verdens rikeste land. Vi som har alt, hva skal vi med innsikt og følelser  og innside?

 Eller smerte? Smerte kan vi da ikke ha, i verdens rikeste land.

Derfor la vi før sand under lekeapparatene til ungene våre, men fant ut at gummimatter er bedre så nå bruker vi det. Og forbyr selvsagt klatring i trær. Vi passer på at barna ikke får for mye kontakt med andre voksne, for andre voksne, de kan være skumle. Og krever underganger for fotgjengere der det kjører mer enn ti biler i timen. Jeg mener, nye biler har jo så dårlig bremser, de klarer aldri stoppe for en fotjgenger. Klart vi må ha uyndeganger! Og de skal selvfølgelig være uten urinering og tagging.


Ulykker, vil vi heller ikke ha. I verdens rikeste land, nei vet du hva!

Skjer det en ulykke, må noen ta ansvar og gå. Ta ansvar, er å gå. Javel. Etterpå setter vi ned en komisjon, som skal hindre at noe slikt aldri skjer igjen. Ras, for eksempel. Tenk at vi fortsatt har ras, i verdens rikeste land! Vi må ha en komisjon for hvert ras. Som sikrer at det ikke bygges et hus eller kjører en bil på et sted med fare for ras i dette bratte landet. Såpass må vi da kunne forvente. Og uvær! Tenk at vi fortsatt har uvær og snø og brøyting i verdens


Nei, plast skulle verden vært av. Glatt, feilfri plast.

Kjølig og god å ta på. Ingen ting uventet, ingen fare. Vi farger bort grå hår og ser vi en smilerynke i speilet, kjøper vi en krem mot det. Smilerynker viser jo at vi har levd, og levd , det er ekkelt. Like ekkelt som sykdom og død, nei det vil vi ikke vite av i verdens rikeste land. Vakker utside, flotte klær og hus som alle ligener samme interiørkatalogen, vil vi ha. Og leve i fred med!

Hva skal vi med forfattere, som stiller spørmål med alt dette?

Som ikke lar oss være feilfrie i fred, som ikke syns vi fortjener alt vi som er så rike. Som driver og skriver om innsiden, hvem bryr seg om innsiden? Nei, vi kjøper ikke bøkene deres, det er det vi ikke gjør. Men tror du det hjelper? De skriver for det!

 

Johannes spiller til diktene, og det er deilig å lese dem til musikk. Vi har øvd og funnet rytme og det er spennende å gi dem denne formen. Etterpå synger han "Eg komme når du ber meg", og jeg forteller litt om boken og om det å skrive og å ta valget om å gjøre det. 

Harald synger drivende og har gjort til sin egen "Tilgivelsens kunst" med et dikt til start. Og etterpå kommer Per, som jeg møtte på fest hos Wenche og leste diktene mine så godt at jeg inviterte han til boksleppet. Mens han leser, sitter jeg og ser på ansiktene. Jeg får se skikkelig etter hvordan de reagerer, når jeg ikke leser selv. Og blir veldig takknemlig når jeg ser alle ansiktsutrykkene og skiftningene i dem ettersom diktene kommer trillende fra Per`s munn. Avlutningen gir Harald og Johannes med "Songen" og den er en slutt.

Jeg selger bøker og folk prater sammen de fleste går ut til mulig drukning i regnet igjen. Men noen blir med hjem til drikking av italiensk vin og spising av parmesan og italiensk spekeskinke og rester fra tidligere. Det blir vidunderlig lettelse og trivelig og seint på en onsdag kveld. Og jeg er glad for det gikk godt, men aller mest glad for det er over...